PRIVATSKOLER: Den nye privatskoleloven bør få ro til å virke. Flere private tilbydere kan tvinge myndighetene til å slutte med den uproduktive detaljstyringen av skolen, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
PRIVATSKOLER: Den nye privatskoleloven bør få ro til å virke. Flere private tilbydere kan tvinge myndighetene til å slutte med den uproduktive detaljstyringen av skolen, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

Fornuftig privatskolelov

Lærerne bør benytte den nye loven til å ta eierskap over skolen.

Kommentar

Bråket om mål- og resultatstyring i skolen har knapt lagt seg. Nå har regjeringspartiene fått med seg Venstre og KrF på en lov som vil gi flere privat drevne skoler her til lands. Opposisjonspartiene protesterer mot «privatiseringen». Det er imidlertid lite i loven som innbyr til kontroverser.

Loven bør og vil derfor få en annen skjebne enn Kristin Clemets friskolelov, som i vesentlige deler ble skrotet av de rødgrønne så fort de kom til makten i 2005.

Det vesentligste i den nye loven er en utvidelse av hvilke skoler som kan få offentlig støtte. I dag kan religiøse, alternativt pedagogiske og internasjonale skoler, samt idrettsskoler søke. Nå inkluderes også yrkesfag- og profilskoler. Profilskoler er skoler som har en spesiell profil, innen f.eks. realfag eller språk.

Et annet viktig punkt er at forbudet mot å ta ut fortjeneste på skoledriften er videreført og presisert. Om det følges opp tett kan det sette en stopper for kommersiell skoledrift. Det er klokt.

Det begrenser mengden norske skattekroner som forsvinner til skatteparadiser, slik vi dessverre opplever i andre sektorer av velferdsstaten hvor kommersielle krefter har fått råde, noe Linn Herning dokumenterer godt i boka Velferdsprofitørene. Det er også mye som tyder på at profittmaksimerende foretak innen skolesektoren kan gå på kvaliteten løs. Å spesifisere målene utdanningen er ment å nå, å forhindre uønsket elevseleksjon og drive kompetent kvalitetskontroll, er ytterst vanskelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Snarere enn å utarme fellesskolen, slik blant andre Trond Giske og Jonas Gahr Støre påsto at loven ville gjøre, før valget i 2013, vil denne oppmykningen tilføre norsk skole et løft. Det trengs. Til tross for at vi bruker mer penger på skole enn nesten alle andre land (se pdf fra OECD, rekrutterer vi for få gode lærere, elevene lærer ikke spesielt mye og en urovekkende høy andel av dem tilegner seg ikke engang grunnleggende ferdigheter (se lenke). I en slik situasjon er det positivt at flere tilbydere kan komme på banen.

Det vil sikre et større mangfold av ideer og fremme en sunn konkurranse den offentlige skolen vil styrkes av. Økt valgfrihet vil også sikre at skolene blir mer lydhøre for elevenes behov. Men kanskje viktigere er det hvis flere private aktører kan sikre skolen en nødvendig distanse fra styringskåte politikere, og minne politikerne på at de ikke kan toppstyre seg til bedre skoleresultater.

Logikken bak fellesskolen beror nemlig på en feilslått tanke om at politikerne kan drive meningsfull detaljstyring av skolen fra oven. Partiene snakker mye om hvordan de skal forbedre den norske skolen, men problemet er at de har få direkte virkemidler for å oppnå det.

Det er nemlig skoleledelsen, skolens læringskultur og kvaliteten på lærerne som har størst betydning for elevens læringsutbytte. For å fremme dette kan politikerne i beste fall legge rammene til rette. Det er nemlig ikke «selve innholdet i de pedagogiske modellene som har betydning», skriver den svenske statsviteren Bo Rothstein i en oppsummering av flere tiår med skoleforskning, «men deres rolle i å skape engasjement, sammenheng, tilhørighet og oppslutning hos lærerne.»

Denne innsikten ser ikke ut til å motivere dagens skolepolitikk. Lærere og skoleledere protesterer med rette mot den økende mengden resultatmål og rapporteringskrav som blir pålagt dem i et forsøk på detaljstyring fra oven. Det er lite som er så demotiverende som mangel på tillit og å forsøke å leve opp til kriterier du selv ikke forstår verdien av eller har vært med på å lage.

Lærerne bør derfor benytte muligheten loven gir dem til å gjøre opprør mot toppstyringen. Her bør de ta lærdom av advokatene og ta eierskap over skolen. Vanlig praksis i mange advokatfirmaer er en relativt demokratisk eierstruktur hvor advokatene selv er eiere av bedriften. Det er mulig fordi den viktigste kapitalen er den de ansatte selv utgjør. Akkurat som i skolen.

Framfor at store skolekjeder benytter muligheten til å tjene penger på mulighetsrommet regjeringen har skapt, bør lærerne gå sammen for å tilby egne skoler. Det er lærerne som opplever hva som fungerer og ikke fungerer. Det er lærerne som kan omgjøre teori til praksis. Å styre noe selv forutsetter ansvar, men det er også mye mer motiverende. Det fremmer både kvalitet og innsats.

Gitt at elevene har friheten til å velge mellom ulike skoletilbydere og myndighetene tar rollen som tilretteleggere og tilsynsmyndighet vil en slik utvikling kunne skape en engasjert og kunnskapsbasert skolesektor. Et mangfold av tilbydere vil skjerpe skoleeierne, som er avhengig av elever for å få finansiering. Det vil også øke sannsynligheten for at elevene finner en skole som passer deres behov. Forhåpentligvis kan det stimulere til nytenkning også innenfor den offentlige skolen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook