IKKE TROVERDIG:  Jeg tror ikke på at den muskuløse typen med Dressmann-kjeve ikke har feiende frisk kjødelig omgang akkurat når og så mye han vil, skriver kronikkforfatteren. Foto: Fotolia / NTB Scanpix
IKKE TROVERDIG: Jeg tror ikke på at den muskuløse typen med Dressmann-kjeve ikke har feiende frisk kjødelig omgang akkurat når og så mye han vil, skriver kronikkforfatteren. Foto: Fotolia / NTB ScanpixVis mer

Forny ditt sexliv! Vær så snill!

Fokuset på nok og riktig sex er en kollektiv bekymring for at samfunnet skal fungere, forkledd som individualisme.

Meninger

Når aviser og medier illustrerer artikler av typen «Slik får du bedre sex», «For lite sex? Her er rådene» eller «Når partneren ikke vil ha sex» (krever innlogging), bruker de alltid byråbilder av unge, vakre par.

Smakfullt belyste unge mennesker med smekre kropper og velstelte frisyrer som ikke ennå har vært i kontakt med en hodepute (hverfall ikke i forbindelse med den aktiviteten artiklene påstår de har så mye av). Og akkurat så tekkelig avkledd at bildene tiltrekker seg klikk, men ikke så mye at de forarger.

Jeg tror ikke på dem. Et illustrasjonsfoto til slike artikler (krever innlogging) skal selvsagt mest av alt vekke interessen, men jeg identifiserer meg aldri med det unge paret, eventuelt den unge mannen som sitter furtent på sengekanten fordi den veldreide modellen bak ham har snudd ryggen til.

Hun har nok vondt i hodet. Kanskje ikke uvanlig, men jeg tror ikke på ham. Jeg tror ikke på at den muskuløse typen med Dressmann-kjeve ikke har feiende frisk kjødelig omgang akkurat når og så mye han vil.

Når temaet for artikkelen er at sexlivet har stagnert eller kjølnet, ser vi kanskje kvinnens ansikt med en enkelt tåre nedover kinnet før den lander på hennes kostbare bh (som hun tydeligvis ikke engang tok av før hun begynte å sørge over sitt svinnende sex-liv).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tror ikke på dem et øyeblikk. Der de sitter med misfornøyde ansikter fordi de ikke ennå har spritet opp samlivet med swinging, rollelek og trekanter, ser det mest av alt ut som om de har kranglet om de skal til Cannes eller Nice i sommer.

Bildene med to par føtter som er viklet inn i hverandre lurer heller ingen: Det er fremdeles to unge vakre mennesker som utfolder seg på stilig og velstelt vis, uten svetting, pesing eller avslåtte nattbordslamper.

Kanskje alle artiklene som disse to pene menneskene illustrerer, verken er skamløse frierier til leserne eller et uttrykk for en «pornografisering» av mediebildet.

Kanskje vi er kommet dit at sex igjen er en forpliktelse til samfunnet, en forpliktelse du trenger veiledning for å oppfylle. Din plikt er for det første å ha sex og for det andre å ha annerledes (enn hva?), variert og spennende sex.

Hvorfor skulle det være nyttig for samfunnet? Er ikke dette vedvarende maset bare uttrykk for en hedonistisk, individualisert og skamløs moral, en tid hvor de perfekte kroppene regjerer?

Nei, ditt sexliv er vesentlig fordi hvis det skranter eller forsvinner, går parforhold i oppløsning. Hvis ektefolk ikke har det bra sammen i senga, kan ekteskap og dermed også familier smuldre opp.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Derfor beskytter vi samfunnet - det vil si de emosjonelle institusjonene og strukturene (parforhold, ekteskap, familier, barn) ved å sørge for å veilede og overvåke sexatferden og -interessen hos par.

Det er paret som er den viktige enheten. Legg merke til at det er relativt få medieartikler som forteller hvordan du skal ha glede av å onanere alene, så ofte som mulig og så «annerledes» som mulig. Trendy å være singel? Not so much.

Det føles frigjørende og transgressivt å snakke om eller lese om sex. Idéhistorikeren Michel Foucault mente at dette var på grunn av «undertrykkelseshypotesen», forestillingen om at seksualitet har vært så fortiet og undertrykt at vi faktisk gjør opprør når vi snakker om den eller praktiserer den - opprør mot kirkens moral, borgerlige normer eller kapitalismen.

Men i viktoriatiden, den perioden vi mest av alt forbinder med seksualfiendtlighet og fortielse, ble det skrevet og snakket med om seksualitet enn noen gang før.

Forskjellen var bare at det da var ekspertene som fortalte hva sex var, og ikke folk flest. Høres det kjent ut?

Nå har vi på en måte vendt tilbake til antikkens seksualmoral, vendt mot en etikk der du utviste måtehold under ansvar. Vi skal iscenesette og forme oss selv som seksuelle vesener. Forskjellen er at vi nå har den borgerligkristne overbyggingen for å beskytte parene og familien.

Før 1800-tallet var sex en individuell sak, som først ble moralsk eller kriminell når den tangerte det «unaturlige» (med samme kjønn, med barn, med dyr etc.). I det 19. århundre overtok vitenskapen definisjonsmakten og satte det heteromonogame ekteskapet som den eneste naturlige ramme; sex var blitt en kollektiv sak og et felles ansvar.

Mange mener Freud satte seksualiteten fri ved å legge vekt på dens psykologiske kraft, men han gjentok forestillingen om kjønnsdrift som en ustoppelig og truende naturkraft. Dessuten bygde han den gode gamle bekjennelsen inn i terapien: Fortell meg om ditt sexliv, så skal jeg fortelle deg at du er sint på foreldrene dine.

Så fokuset på nok og riktig sex er bare den samme kollektive bekymringen, forkledd som individualisme. Filosofen Slavoj Zizek har beskrevet den ideologiske kraften som pålegger deg å nyte, og å nyte på riktig måte endatil.

Hvis du ikke nyter og forteller om det, risikerer din ulykke og mangel på tilfredsstillelse å undergrave og oppløse det vi bygger samfunnet på; familie, funksjonsevne, forhold til venner, til kvinner. Da vil nemlig din freudianske frustrasjon uttrykkes som vold, voldtekt eller psykisk sykdom.

Derfor er din velregulerte nytelse viktig - for alle oss andre. Medlemmer av seksuelle subkulturer river seg sannsynligvis i latexhettene av ergrelse over at deres fetisjer er skrevet inn i normalitetens strømlinjeformede bok, men det er for vårt felles beste.

Det unge, vakre paret som lokker deg til å lese om hvordan fisting kan fornye gløden i parforholdet er våre dagers sunnhetsapostler. På samme måte som vi nikker oss enige i kostholdsråd om carbs og proteiner, men fortsetter å spise kneip med HaPå stående ved kjøkkenbenken, så leser vi rådene som redder forholdet (krever innlogging).

Men fortsetter under dyna som vi pleier - med lyset av. Det er da vi kjenner at vi er individualister og livsnytere.