Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Forny lokal-demokratiet

Landets ordførere og fylkesordførere er bekymret for lokaldemokratiet. Etter en KS-samling tidligere i år sendte de ut oppropet «Forny lokaldemokratiet», - et opprop med i all hovedsak de «riktige» synspunktene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skal vi tro våre fremste fokevalgte i landets kommuner og fylkeskommuner handler «lokaldemokrati om at beslutninger skal tas så nært dem det gjelder som mulig, og

$ø at alle skal ha mulighet til å være med på å utforme sin egen hverdag og lokalsamfunnets framtid

$øat ulike samfunnssyn og verdier, naturlige konflikter og motsetninger i lokalsamfunnet synliggjøres og løses gjennom dialog og medvirkning»

Og slik burde det være.

Tre avisoppslag kan gi visse refleksjoner.

«Denne uka kom meldingen om at de politiske partiene fortsetter å miste medlemmer. Tempoet i medlemsnedgangen er stort. Om kurvene forlenges inn i framtida vil de siste medlemmene skru igjen lysene på partikontorene om ti-femten år.» Erik Solheim i Dagsavisen 13. februar 99. «For første gang siden 1925: Deltakelsen ved kommunevalget til høsten kan bli under 60 prosent, viser en undersøkelse Opinion har foretatt for Kommunenes Sentralforbund - og de spurte har ikke mye tillit til sine valgte politikere». Jon-Hjalmar Smith i Dagsavisen 28. februar 99.

Og ikke minst Aftenposten 27. februar:

«Flere heldagspolitikere med millioner i lønnsutbetalinger blir resultatet etter valget til høsten».

Det siste har sin bakgrunn i at Stortingsflertallet vil gjøre det lettere å innføre parlamentarisme for de kommuner som ønsker det. Og det ligger an til at både Bergen, Trondheim og Tromsø vil ta etter Oslo og innføre parlamentarisme med byregjeringer etter høstens kommunevalg.

«Vi ønsker å vitalisere lokaldemokratiet og skape større interesse for lokalpolitikk», sa saksordføreren, Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Signe Øye, i sin begrunnelse.

Det er jo prisverdig at Stortingets flertallspartier (Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet) er bekymret for lokaldemokratiet. Det er det god grunn til. Men jeg vil hevde at innføring av kommunalparlamentarisme, etter mønster av Oslo, vil svekke lokaldemokratiet og de ideelle formuleringene fra landets ordførere og fylkesordførere. Og vi har mange års erfaringer fra Oslo å bygge på.

Lokaldemokrati krever at innbyggerene bruker stemmeretten sin, sier ordførerne. Ja, og hvis parlamentarisme i seg selv skal bidra til å øke valgdeltakelsen, må det konstateres at den målsettingen ikke har vært vellykket. Byparlamentarisme ble innført i Oslo i 1986. Ved kommunevalget i 1987 var det en frammøteprosent på 73,9, og som ved siste kommunevalg (1995) er redusert til 69,4. I deler av Oslo er valgdeltakelsen i denne perioden redusert med hele 16%. Tilliten til det politiske apparatet er så lav i deler av Oslo at bare omkring halvparten av de stemmeberettigede avga stemme ved siste valg.

Lokaldemokrati handler om at ulike samfunnssyn og verdier, naturlige konflikter og motsetninger i lokalsamfunnet synliggjøres, sier ordførerne. Omlag 10% av Oslos befolkning har et ansettelsesforhold til kommunen. I den parlamentarisk styrte kommune anses det i dag som illojalt dersom kommunens mange dyktige fagfolk ved deltakelse i den offentlige debatt uttrykker skepsis til flertallsvedtak i bystyret/byrådet eller er uenig i den rådende politikk. La meg bare ta et eksempel på dette: en ansatt i Rusmiddeletaten fikk tjenestepåtale (og trussel om avskjed) fordi han i media ga uttrykk for «ruspolitiske oppfatninger i sterk motstrid til kommunens politikk».

Lokaldemokrati krever at en sikrer bredde i rekrutteringen til politiske verv, sier ordførerne.

Men byrådsordningen i Oslo har snarere bidratt til det motsatte, og utvikler et politikerbyrå. I 1960 var det en person på heltid i Oslos politiske styringssystem: ordføreren. I dag er dette økt til hele 41 heltidspolitikere, inkludert de politiske sekretærer. Det er bygd opp et betydelig og godt betalt politikerbyråkrati. Med ordfører og byrådsleder med årslønn på kr. 610ø000, og byrådsmedlemmer på kr. 550ø000, ligger de godt over gjennomsnittet av de velgere de skal representere. Tidligere ble ansett som en styrke at folkevalgte var «vanlige folk» som i det daglige var i normalt arbeidsliv og som kunne føle på kroppen hvilke problemer som eksisterte. Politikerbyråkratiet skaper økt avstand mellom folkevalgte og dets velgere.

Lokaldemokrati krever at en finner arbeidsformer som kan trekke flere med i det politiske arbeide, sier ordførerne. Men en konsekvens av politikerbyråkratiet er også at all folkevalgt virksomhet er lagt opp utfra nettopp byråkratiets premisser. Gjennom at 11 av bystyrets 59 representanter er på heltid får en et A- og B-lag. Det meste av den folkevalgte virksomhet skjer derfor i normalarbeidstiden, og hvor det menige bystyremedlem naturlig nok verken har tid (hensynet til arbeidsgiver) eller økonomi (taper lønnsinntekter) til å stille på møter, deputasjoner eller befaringer som folkevalgt. Det blir derfor heltidspolitikere som setter den politiske dagsorden og premissene for beslutningene.

Lokaldemokrati innebærer at en skaper åpne «politiske verksteder» gjennom dialog med innbyggerne om problemstillinger før forslag til løsninger utformes, sier ordførerne. Men selve byrådsordningen har ført til mer lukkede prosesser. Normalsituasjonen er at partifeller på byråd og bystyreside drøfter alle viktige saker før byrådet fremmer sine forslag overfor bystyret.

Dermed har bystyregruppa (-ene) som oftest låst sitt standpunkt før de demokratiske prosesser i bystyret starter. I de perioder hvor byrådet er et fellesbyråd med basis i bystyrets flertallspartier er derfor sakene egentlig som oftest avgjort på forhånd, før bystyret har fått saken til behandling, - en avgjørelse og drøfting skjedd i lukkede rom. Og det ofte uten at presse, publikum eller bystyrets øvirge partier engang har ant at en slik sak har vært under forberedelse.

Tidligere forutsatte man at fagadministrasjonen utredet alle alternative løsningsmuligheter, og foretok avveininger av de forskjellige løsningsalternativers fordeler og ulemper. Og så var det opp til bystyret å foreta det endelige valg. Systemet inviterte bl.a. til at ulike alternativer og faglige syn ble synliggjort, f.eks. der fagetater eller fagmiljøer måtte ha et annet syn enn det politiske flertall. Med byrådsordningen blir i stedet fagadministrasjonen bedt om å utarbeide det som nærmer seg rene argumentsamling for det forslag det sittende byråd - ofte ut fra en ren ideologisk begrunnelse - ønsker å fremme for bystyret.

En hovedmålsetting for byrådsordningen i Oslo var «økt folkevalgt innflytelse». Jeg vil hevde at byrådsordningen har redusert de folkevalgtes innflytelse. Rett nok har bystyret blitt en fin tumleplass for retorikere og aktører som trives bedre med politisk pingpong enn et politisk håndverk til beste for byens befolkning. Men dersom stortingsflertallet - med å legge forholdene lettere til rette for å etablere kommuneparlamentarisme i kommunene - ønsker å vitalisere lokaldemokratiet og skape økt interesse for lokalpolitikk er de på feil vei.