ALBUM: Ole Ivars er noe av det mest folkelige du kan få i norsk «populærmusikk». Ja, for det het det da Ole Ødegård (tangenter) var med på å starte Ole Ivars i 1964. I dag kommer studioalbum nummer 37, foreløpig bare på cd og vinyl. Ja, vinyl! Det er 30 år siden sist, men «bare» seks år siden forrige cd.
«På farten i 55 år»
Ole Ivars
Dansebandmusikk
2019Tylden & Co.
«Gode på det de kan.»Se alle anmeldelser
Kommet og gått
I 1965 kom Arne Willy Foss inn med saksofonen sin. En hel «haug» med medlemmer er kommet og gått, men en stamme har vært med i veldig mange år nå.
William Kristoffersen (bass) har skrevet de aller fleste av sangene til «danseorkesteret» etter at han kom med i 1983, mens Bjørn Elvestad (gitar, trekkspill m.m.) «bare» har vært med siden 1996.
Trommeslager Arild Engh, med fartstid fra 1982, døde i 2017. Han ble ersattet av Morten Nyhus, bandets faste produsent. I fjor sa Tore Halvorsen opp vokalistjobben etter 30 år i bandet, og Espen Hagen Olsen kom inn som ny frontfigur på nyåret.
Smertefritt
Vazelina Bilopphøggers ble liksom ikke det samme etter at Viggo Sandvik forlot gruppa i 2006, men hva med «Ole Ivars etter Halvorsen?». Nyervervelsen kan riktignok virke noe overtydelig i fraseringene, men vokalistbyttet har gått tilsynelatende smertefritt. Det skyldes ikke bare at nykommeren synger med samme «trivelige» dialekt som Halvorsen, men han har også erfaring fra danseband (Sogns). Han vet hva som skal til, blant annet mange store smil. Og - kjernen i Ole Ivars de siste 36 åra har tross alt vært Kristoffersens joviale tekster, som har en stil som gjenkjennes umiddelbart. Her står han bak ti av albumets tolv spor - han som for fire år siden uttalte i et intervju at han ikke gadd å skrive flere låter.
Ole Ivars som norsk «Mamma Mia!»
Ole Ivars-sjargongen
Nye låter som singelen «Du må ha trua», «Det får bli som det blir» og «En må da væra glad at'n er tel» går rett inn i den slentrende og fengende Ole Ivars-sjargongen som ble toppet med den moderne klassikeren «Nei, så tjukk du har blitt» for snart 20 år siden og er blitt et varemerke for bandet. Det samme er den ukuelige optimismen i sangene.
Mindre interessant blir det når tekstene mangler den sedvanlige humoren og blir for enkle og trivielle, som i «Sommarslåta». Trivielle tekster er for øvrig en plage som rir veldig mange danseband – og mer enn tilfellet er hos Ole Ivars.
Folkelig og harry
Ole Ivars balanserer derfor hårfint mellom folkelig og harry, samtidig som de er respektert nok til at de har mottatt sju Spellemannpriser i tillegg til trofeet Årets Spellemann (1999). I år har TV 2 sendt buskisserien «En få væra som en er», basert på Ole Ivars-musikalen fra 2014 med samme tittel på selveste Nationaltheatret. Bandet kan trygt kalles en institusjon i norsk musikkultur.
Men holder det mål musikalsk?
Tore Halvorsen slutter i Ole Ivars – inn rykker trafikklæreren Espen
Ingen fornyelse
Vel, fornyelse er et fremmedord i dette bandet, og noen famlende forsøk med «elektronika» i nevnte «Sommarslåta» og «Askepott og Askeladden» faller pladask til jorda. Tenk om de kunne overrasket skikkelig - med en produsent som tenker utenfor boksen, en morsom gjesteartist eller strykere for den saks skyld.
Gammeldags
I stedet får vi blant annet «Barabarabarabara, Barabarabarabara (Klarinettpolka)» (riktignok spilt på altsaksofon) og Arthur Smiths «Guitarboogie», som begge er gammeldagse og bare irriterende, og i overkant trauste «Det er aldri for sent».
«En sang tel gud og hvermann» setter derimot ord på det bandet ønsker å oppnå - å framføre sanger som kan berøre, lindre og varme og framkalle både smil og tårer.
De skal ha for at de fortsatt får det til, over 50 år etter at de ga ut sitt første album - sjøl om det er langt mellom...eh, de virkelig gode drammene.
