ALBUM: Ole Ivars er noe av det mest folkelige du kan få i norsk «populærmusikk». Ja, for det het det da Ole Ødegård (tangenter) var med på å starte Ole Ivars i 1964. I dag kommer studioalbum nummer 37, foreløpig bare på cd og vinyl. Ja, vinyl! Det er 30 år siden sist, men «bare» seks år siden forrige cd.

Kommet og gått

I 1965 kom Arne Willy Foss inn med saksofonen sin. En hel «haug» med medlemmer er kommet og gått, men en stamme har vært med i veldig mange år nå.

William Kristoffersen (bass) har skrevet de aller fleste av sangene til «danseorkesteret» etter at han kom med i 1983, mens Bjørn Elvestad (gitar, trekkspill m.m.) «bare» har vært med siden 1996.

Trommeslager Arild Engh, med fartstid fra 1982, døde i 2017. Han ble ersattet av Morten Nyhus, bandets faste produsent. I fjor sa Tore Halvorsen opp vokalistjobben etter 30 år i bandet, og Espen Hagen Olsen kom inn som ny frontfigur på nyåret.

Smertefritt

Vazelina Bilopphøggers ble liksom ikke det samme etter at Viggo Sandvik forlot gruppa i 2006, men hva med «Ole Ivars etter Halvorsen?». Nyervervelsen kan riktignok virke noe overtydelig i fraseringene, men vokalistbyttet har gått tilsynelatende smertefritt. Det skyldes ikke bare at nykommeren synger med samme «trivelige» dialekt som Halvorsen, men han har også erfaring fra danseband (Sogns). Han vet hva som skal til, blant annet mange store smil. Og - kjernen i Ole Ivars de siste 36 åra har tross alt vært Kristoffersens joviale tekster, som har en stil som gjenkjennes umiddelbart. Her står han bak ti av albumets tolv spor - han som for fire år siden uttalte i et intervju at han ikke gadd å skrive flere låter.