Fornyelse i staten

REGJERINGENS FORSLAG

om å oppheve ventelønnsordningen i staten og forenkle ansettelsesreglene er ledd i en nødvendig modernisering av offentlig sektor. Alternativet til endring er tungrodd byråkrati, utstøting av eldre arbeidstakere og dårligere tjenester til innbyggerne. Ventelønn er arbeidsledighetstrygd for statsansatte som mister jobben på grunn av nedbemanning eller omstilling. I enkelte tilfeller kan man motta ventelønn i inntil 17 år, mens man som kjent har krav på dagpenger i maksimalt to år. I dagens arbeidsmarked er det ikke mulig å forsvare en ordning som innebærer en så kraftig forskjellsbehandling av arbeidstakere. Det er ingen god grunn til at en statsansatt skal ha andre ordninger enn en industriarbeider. Særlig når ordningen har ført til utstøting av eldre arbeidstakere.

SKAL VI NÅ MÅLET

om bedre tjenester til innbyggerne, må vi frigjøre ressurser fra tungvinte interne rutiner. Ordningen for ansettelser i staten er en omstendelig og komplisert to-trinnsprosess, som involverer mange personer, i innstillingsråd og tilsettingsråd, med representanter både fra tillitsvalgte og fra administrasjonen. Regjeringen foreslår å forlate dagens obligatoriske to-trinns behandling av ansettelser og overlate beslutningen til virksomhetene selv. Samtidig ivaretas de grunnleggende rettssikkerhetshensynene i ansettelsesprosessen, kvalifikasjonsprinsippet og innsynsretten.

Med regjeringens forslag får organisasjonene uttalerett ved ansettelser. De ansattes organisasjoner får dermed fortsatt mulighet til å påvirke ansettelsene, men uten dagens omstendelige saksgang. Ansettelser i staten blir da mer i tråd med praksis i andre deler av arbeidslivet.

Både ventelønnsordningen og ansettelsesprosessen i staten er sløsing med ressurser som bør brukes til å forbedre tjenestene til befolkningen.