Fornyere i flukten

«For å kunne regnes som virkelig stor, må en jazzmusiker etter min mening enten ha redefinert hvordan et instrument spilles, eller ha etablert en ny stil som har fått bred innflytelse på andre musikere.»

Ytringen stammer fra vibrafonisten Gary Burton og er høvelig tankefølge under oppstigningen til det besettende musikalske landskapet som åpner seg gjennom to nye CD-bokser, «Miles Davis. The Complete Bitches Brew Sessions» (Columbia/Sony) og «John Coltrane. The Classic Quartet - Complete Impulse! Studio Recordings» (Impulse!/Universal).

Her fanges etterkrigsjazzens to største fornyere i flukten. Miles Davis-opptakene er fra 1969- 70, da stjernetrompeteren sa farvel til jazzens standardrepertoar og gjorde musikken sin rocka, funky og elektrisk i et intenst ønske om å selge like mange plater som de hvite jazzrockerne i grupper som Chicago og Blood, Sweat and Tears, eller svarte brødre som Jimi Hendrix, Sly Stone og James Brown.

Musikken i Coltrane-boksen skriver seg fra 1961- 65, da saksofonisten med den enorme improvisasjonskraften, intensiteten og teknikken forløste sin mystisk/religiøse søking dels i inderlige, meditative musikalske forløp, men oftere i en musikk så vill og tonepakket at den brøt med alle aksepterte former for jazz og provoserte like sterkt som bebopen hadde gjort 20 år tidligere. «Musikalsk tull» og «antijazz» freste enkelte, mens andre, som skjønte hvilket kvantesprang Coltrane var i ferd med å gjennomføre, lot seg rive med. Blant dem var kritikeren Ira Gitler, som leverte den klassiske beskrivelsen av Coltranes musikk: «sheets of sound» - «lydflak». Her hjemme ble en Coltrane-plate den unge Jan Garbareks døråpner til jazzen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jevngamle

Miles Davis og John Coltrane var født i 1926. Miles Davis hadde knapt fylt 20 før han var etablert som stjerne i Charlie Parkers bebop-band, og styrte seinere jazzen inn i nye spor - fra bebop til cool på slutten av 40-tallet, fra akkordbasert til skalabasert improvisasjon (modaljazz) rundt 60, fra akustisk standardrepertoar til elektrisk, studioutviklet og -redigert originalmateriale rundt 1970 og videre i retning pop/funk på 80-tallet.

Coltrane var om lag 30 da Miles hentet ham til sin kvintett og raskt voksende ry. Men selv om Coltrane blomstret hos Miles (1955- 57 og 58- 60), er hans viktigste periode 60-tallet og den «klassiske» kvartetten, der McCoy Tyner (p), Jimmy Garrison (b) og Elvin Jones (tr) ble det kraftfundamentet Coltranes uttrykk krevde.

I likhet med Miles Davis la Coltrane en periode med narkomani og alkoholproblemer bak seg «cold turkey» - brått og på egen hånd. Men i motsetning til Miles, som gjennom hele livet opprettholdt en temperamentsfull kontakt med omverdenen, søkte Coltrane i sine siste leveår indre fred og åndelig utvikling gjennom et stadig sterkere religiøst engasjement. Da han døde av leverkreft sommeren 1967, var han kjent som «a man of almost unbelievable gentleness» og «an authentically spiritual man» (Nat Hentoff).

Eller i Miles Davis omdømme: «Tranes død gjorde meg virkelig trist, ikke bare fordi han var en stor og vidunderlig musiker, men også fordi han var en snill, vakker og åndfull personlighet som jeg var glad i. Jeg savner ham, hans ånd og kreative skaperkraft, og hans søkende, nyskapende holdning. Han var et geni.»

Kronologisk

Coltrane-boksen består av åtte CD-er med 66 studioopptak (sju tidligere upubliserte) fra 18 LP-er, innspilt mellom desember 1961 og september 1965. En medfølgende 100 siders illustrert bok gir god informasjon, både om hvert enkelt spor og på hvilket album det originalt hører hjemme. Opptakene følger hverandre kronologisk, og viser Coltranes ferd fra tradisjonelt oppbygde svisker som «Greensleeves» og Franz Lehars(!) «Vilia» til avantgarde-søyler som «A Love Supreme», Coltranes ydmyke gave til Gud, og den intense «Meditations».

Med en av jazzens mest demonisk svingende og hardtslående trommeslagere, samt en av de akkordtyngste pianistiske venstresleggene i kompet, var Coltrane i stand til å ta ut så mye av en hvilken som helst frase at han kunne ha gjort summetonen til et fyrverkeri. Men om hans musikk krever sine musikere, er det også musikk som krever sine lyttere fullt ut. Skjønnheten i Coltranes musikk er ikke billedvakker, men får først energien tak i deg, er du solgt en gang for alle.

Santana

Miles Davis-boksen (4 CD-er med 21 spor, hvorav ni tidligere upubliserte) inneholder 1969-opptakene som året etter ble til det epokegjørende dobbeltalbumet «Bitches Brew», pluss opptak gjort i 1970 og seinere utgitt på LP-ene «Big Fun», «Circle In The Round» og «Live-Evil». Også denne boksen inkluderer en forbilledlig 150-siders bok, der Miles Davis-biograf Quincy Troupe og Carlos Santana i hvert sitt essay forklarer Miles' vending fra standardrepertoaret og over mot rock og elektrisk musikk.

Interessant er også produsent Bob Beldens analyse av opptaksperiodene og redegjøring for den nye og grensesprengende etter-redigeringen, et langt steg mot den «studio-som-instrument»-tenkingen som er så vanlig i dag.

Musikerne, som i ulike konstellasjoner og under Miles' knappe instrukser skapte en helt ny musikk, på samme tid både løsere strukturert og dynamisk mer dramatisk enn antakelig noen form for jazz før den, er et kapittel for seg: Wayne Shorter, Chick Corea, Herbie Hancock, Joe Zawinul, Larry Young, John McLaughlin, Dave Holland, Ron Carter, Jack DeJohnette, Lenny White og diverse andre. Å høre dem, nesten 30 år etter, er som om å tre inn i dagens «Khmer»-virkelighet, og en demonstrasjon av hvor langt forut for sin tids gjengse jazz Miles Davis befant seg i 1969. Selv om det i ettertid er mulig å se hvordan «ESP» (65), «Miles Smiles» (66) og særlig «In A Silent Way» (69) peker rett mot «Bitches Brew».

Sabotører

John Coltrane og Miles Davis tok jazzen i hver sin retning etter 1960. Begge ble utskjelt som sabotører og forrædere av noen, men hyllet som visjonære nyskapere av langt flere. I dag, når så mye skjer under dekket av å være jazz, for øvrig et begrep verken Coltrane eller Davis hadde mye til overs for, er denne fordømmelsen saktens verdt å ha i bakhodet, uten at den skal brukes til å rettferdiggjøre alt nytt som godt nytt. Selv velger jeg å plassere de to boksene sammen med Harnoncourts Beethoven, Kleibers Brahms, Goulds Bach, diverse Dylan, The Band, The Beatles og noen til, sjeleglad for at ingen stoppet dem mens de var i støtet. Tør jeg antyde landemerker, også i neste årtusens vurderinger?