Fornyet sølvtillit

Øystein Greni har gjort Kråkesølv til et enda tøffere gitarband.

Foto: Sigurd Fandango
Foto: Sigurd FandangoVis mer

ALBUM: Kråkesølv kommer både raskt og selvsikkert tilbake etter fjorårets gledelig suksessrike debut.

Gjennombruddet i fjor var gledelig ikke bare fordi «Trådnøsting» var en av tiårets norske debutalbum, men også fordi suksessen hadde noe nostalgisk old school over seg:

Undergrunnsbandet som lavmælt og nesten ydmykt brøt lydmuren for egen maskin og på egne premisser, midt i ei vanskelig tid fylt av dalende platesalg, nye digitale forbruksmønstre, støyende sosiale medier og generelt lav bransjekonjunktur.

Tok føringen Og de tok nasjonal føring i en ny og velkommen disiplin i norsk popsammenheng - en norskpråklig, poetisk bevisst, lokalt forankret og hjemmestrikket iscenesettelse av tradisjonelle amerikanske indie/gitarrockverdier.

En slående kombinasjon.

Mye fornuftig skjer også på oppfølgeren «Bomtur til jorda».

Greni produserer Produsent denne gangen er Øystein Greni fra BigBang, en av bandets mest profilerte fans.

Det viktigste som skjer under hans oppsyn, er at Kråkesølv nå framstår som et enda råere, konsekvent elektrisk gitarband.

Det er bare flott, all den tid deres litt snirklende og broderende stil, fininnstilte balanse mellom ren og skitten gitarlyd og gode dynamikkforståelse gir dem like mye identitet som tekstene.

Vekk med visefaktene Dette forsterkede gitarfokuset utsletter også mesteparten av de nordnorske visefaktene som kunne spores på debuten, og som sikkert var en utløsende sjarmfaktor for mange.

«Bomtur til jorda»

Kråkesølv

4 1 6
Plateselskap:

Kråkesølv/Grand Sport

Se alle anmeldelser

Ta førstesingelen «Nordavind mot kalde kinn», som isolert sett har framstått som en litt trygg og typisk «mer av det samme»-låt, men som i albumkontekst blir både et høyde- og tyngdepunkt omtrent midtveis i spilletiden, eller trolig som endepunkt for side A på vinylen.

Den bruker sine siste to minutter på å grave et digert svart hull i Kråkesølvs metaformettede, ordspillunderfundige og relativt vennlige univers, med en buldrende, jagende og intens gitarduell og et styggvakkert fuzzinferno til slutt.

Utover denne forsterkede gitarselvtilliten, som også kan nytes i all sin prakt på det Built To Spill-aktige tittelsporet, skjer det også tilløp til produktutvikling.

Det er på grensen til sjokkerende at det ikke er Jaga Jazzist-folk som står bak de Jaga Jazzist-aktige blåserne på «(Uten tittel)», og strykerne brukes varsomt og med god smak og sunn fornuft på «Mannekeng».

Backpackerlyrikk Det går en tynn linje mellom gruppas særegne poetiske slagkraft og pompøs backpackerlyrikk («Baobabtreets muligheta» og tittelsporet, for eksempel).

Men de klarer også å framføre en ganske oppskriftsmessig, manifestaktig kritikk av bransjekynisme i «Den grønne linja» uten at det blir overdrevent corny.

Mangler det noe her, er det kanskje enda flere reale poplåter, enkle og kraftfulle statements hvor snirklemoduset får hvile litt til fordel for mer renskårede radiofrierier.

De har det nemlig i seg: Kråkesølvs melodiøsitet er i utgangspunktet en av deres fremste egenskaper, men den naturlige flyten som preget debuten framstår noe mer anstrengt jevnt over her.

Fornyet sølvtillit

Kanskje er det prisen de må betale for å tøffe seg mer som gitarband.

Slippes 22. november.

Foto: Sigurd Fandango
Foto: Sigurd Fandango Vis mer