Forpostfektninger om operaen

Regjeringen har signalisert at operaen skal legges til Vest-bane-tomten, og alt tyder på at Stortinget vil gå inn for samme lokalisering innen sommer- ferien.

Vi bør derfor benytte ventetida og diskutere operautbyggingens konsekvenser og vurdere prosjektets positive ringvirkninger. Motstridende synspunkter er allerede framlagt angående den bevaringsverdige jernbanebyggingen; kanskje står hovedstaden overfor en ny heftig arkitekturdebatt.

Noen arkitekter har uttalt at det nyromantiske stasjonsanlegget fra 1872, tegnet av Georg A. Bull, bør rives slik at deltakerne står fritt når arkitektkonkurransen utlyses. Andre går inn for at Bulls sympatiske bygning skal integreres i operakomplekset. Kanskje bør konkurransen ta hensyn til begge alternativer, kanskje bør byen kreve å få se operaløsninger med og uten Vestbanen, slik at det blir lettere å ta stilling til dilemmaet?

Under den langvarige og kompliserte prosjekteringen av Oslo Sentralstasjon var det en forutsetning at Østbanestasjonen skulle rives, men bevaringskreftene vant i 1976 og alle kan forestille seg hvor fint det ville ha vært om det reisende publikum i dag kunne ha brukt den luftige gamle hallen - som befinner seg midt i Karl Johan-aksen og ligger på Jernbanetorgets naturlige nivå - som entré og servicelokale. Nytt og gammelt lar seg forene i arkitekturen, ofte med sjarmerende resultat, og det er ikke vanskelig å forestille seg det vesle gule Vestbane-huset som et ærverdig arkitektonisk «smykke» i det omfangsrike operaanleggets moderne frontfasade mot Rådhusplassen, et monumentalt kulturbygg foreløpig kalkulert til 1,4 milliarder kroner. Det er også mulig å tenke seg at stasjonen ofres på operakunstens alter slik at en opera i Sydney-format får alburom som en frittstående pendant vis-ä-vis Rådhuset. Selv har jeg mest sans for førstnevnte variant, men som sagt bør begge muligheter foreligge i konkurranseprogrammet. Fra informasjonshold i Kulturdepartementet bedyres det at det er delte meninger om Vestbanens bygninger bør bevares eller ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så har vi operaens nærmeste omgivelser, etterkrigstidas store byplantabbe, kontorgettoen Vestre Vika, bydelen ingen har elsket. Hva gjør vi nå med dette livløse strøk? Konserthuset ble forvist til en bakgård i sin tid, men kan det løftes fram i dagen gjennom omfattende bykirurgisk tiltak? Lar det seg gjøre - slik man tenker seg det i Kvadraturen - å bygge om noen av bygningene fra kontorer til boliger? I en nyutkommet bok, «Byboligen - På vei mot en ny boform» (Norsk arkitekturforlag 1997), presenterer arkitekt Tore Brantenberg interessante norske og utenlandske eksempler på en framtidsrettet urban boligbygging, og i dette perspektiv er bruksendring et av midlene.

Store deler av Oslo sentrum ble tappet for menneskeliv etter krigen; la oss håpe at politikerne mener alvor når de nå bruker honnørord om den nye tendensen i byutviklingen som viser at folk ønsker å flytte tilbake til bykjernen igjen. Innvielsen av kinoen Vika var et lyspunkt, muligens kunne kommunen avholde en idékonkurranse - i forkant av tevlingen om operaentreprisen - som belyser hva man kan gjøre med Vika-området. For eksempel demonstrerte et av vinnerutkastene i konkurransen «Byen og fjorden» i 1982- 83 at det lot seg gjøre å trekke en kanal forbi Vestbane-bygningen og langs Rådhusets vestside, opp mot Klingenberg kino, for å gjenskape noe av det maritime miljøet som gikk tapt da Vestre Vika ble utbygd. Arendal akter å bli en kanalby om noen få år, kanskje det er håp for Oslos sjøside også, og i den forbindelse bør Akershusstranden - den forsømte strekningen rundt Vippetangen - få sin etterlengtede ansiktsløftning.

Med operaen på beddingen framstår den kommersielle berlinmuren ved Aker Brygge, den stedsfiendtlige kontorkolossen til UNI Storebrand som snart står ferdig, i et enda grellere lys. Forsikringsselskapet ville neppe ha fått byggetillatelse på den såkalte Trekanttomten hvis man den gang hadde visst hva som skulle komme på Vestbanens sporområde. Oslo bygges ut bit for bit med politikernes kortsynte velsignelse, uten en overordnet byplan, og UNI-mastodonten er bare ett av mange skrekkeksempler. Men la oss håpe at vi lærer av feilen,og ser byen i en mer helhetlig kontekst heretter, og da blir vi straks konfrontert med det unike fjordbyområdet sør for Aker Brygge, Filipstad, et ypperlig sted for etableringen av en ny boligbydel i den norske hovedstaden. Gjør ikke operakonseptet det mer anakronistisk enn noen gang å anvende Filipstad til containerhavn? Dessuten foreligger det planer om et Nasjonalbibliotek oppe ved Drammensveien, når Universitetsbiblioteket flytter til Blindern, med en grønn lunge - en tiltrengt bypark - nedover gjennom Ruseløkka (et av byens få sentrale boligstrøk) mot Aker Brygge og fjorden.

Og selve Rådhusplassen, byens største offentlige rom, ligger der og venter på sitt operahus, omsider bilfri og møblert etter alle landskapsarkitekturens regler. Men er plassens funksjon og utforming endelig, eller kan det tenkes at også dette byrom blir påvirket av operautbyggingen? Det var en utilgivelig feil å rive restaurant Skansen, funkisperlen til Lars Backer fra 1927 som ble jevnet med jorden i 1970. Men alle arbeidstegninger foreligger og det er mange som ønsker bygningen tilbake i skråningen ved Akershus festning. I så fall vil den vestvendte friluftsserveringens gjester få et enestående skue over plassen og bryggene, med Den Norske Opera i bakgrunnen. Kanskje er ideen om Skansens gjenoppstandelse urealistisk, men ingen vet hvordan byplanleggerne - og de folkevalgte - vil resonnere framover mot jubileumsåret 2005 når operahuset forventes å stå klar for innvielse.

Og mens vi befinner oss ute på plassen mellom Rådhuset og fjordbassenget: Vil det voluminøse og uskjønne påbygget til UNI Storebrand i Ruseløkkveien 26, kontoretasjene som ble reist på toppen av Vika-Torget i 1987, tegnet av Platou Arkitekter, ruve over operaens tak som en evig påminnelse om boomens grådige byggeskikk? Hvordan våre byplanmyndigheter kunne tillate en slik utvidelse, så nær hovedstadens storstue, er ubegripelig i dag. Men bør - og kan - noe gjøres med vederstyggeligheten i forbindelse med operautbyggingen?

Til slutt er det grunn til å håpe at dette grandiose byplanprosjekt vil fungere som et demokratisk flaggskip i byutviklingen. Med fasit i hånden er det lett å se at staten og kommunen kunne ha handlet annerledes i tilfellet Tullinløkka; kanskje bør det straks nedsettes et tverrfaglig koordineringsutvalg som håndterer prosessen før og etter konkurransen om den nye operabygningen. Denne byggesak er i høyeste grad et offentlig anliggende. Meningsutvekslingen om bygningsarven på Vestbanen er ikke det eneste spørsmålet som fortjener oppmerksomhet.