Forræderske allianser

The Secret Dealings of Israel, Iran, and the US

Treacherous Alliance (Yale University Press, 2008)

BOK: Først en historie fra Midtøstens intrikate politiske liv: Det er kanskje ikke så mange som husker det nå, men den 3. januar i 2002 bordet den israelske marinen lasteskipet «Karine A» i Rødehavet. Om bord fant man en svær last med raketter, maskingevær og ammunisjon, gjemt i vanntette kasser av den typen som brukes til å smugle våpen sjøveien.

Dagen etter kalte israelske myndigheter inn til pressekonferanse og hevdet at våpenlasten hadde vært på vei til Yasser Arafats palestinske styresmakter, og var blitt smuglet om bord på lasteskipet av Iran.

FOR ISRAEL VAR episoden med «Karine A» et storpolitisk skup. I ukene før hadde israelske myndigheter forgjeves forsøkt å overtale USA og utenriksminister Colin Powell til å bryte sine hemmelige kontakter med Iran. Bakgrunnen var at USA bare noen måneder tidligere, i oktober 2001, hadde angrepet Afghanistan.

Washington ønsket hjelp fra Iran og hadde derfor etablert en uoffisiell bakkanal til iranske myndigheter via nøytrale diplomater i Genève. Og USA hadde allerede mye å takke Iran for. Blant annet var det Iran som hjalp til med å forhandle fram en ny regjering i Afghanistan, etter at amerikanerne selv hadde mislyktes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men med «Karine A» ble alt dette forandret. Den hemmelige kanalen via Genève ble stengt. Utenriksminister Powell, som så langt hadde vært en moderat motvekt til de radikale kreftene omkring Bush, ble skjøvet ut på sidelinjen. Og mindre enn fire uker etter holdt president Bush sin aggressive tale om «ondskapens akse» der Iran – til stor overraskelse for de fleste – nesten over natten ble plassert i samme bås som Saddams Irak og Nord-Korea.

I ETTERTID ER det få som helt sikkert kan vite hva som er sannheten om våpenlasten. Det kan være at det var Irans ledere selv som drev et dobbeltspill og som sto bak. Det kan ha vært Israel som ønsket å sette en stopper for USAs tilnærminger til Iran.

Eller så kan det hende at det var elementer i iransk etterretningstjeneste som ønsket å undergrave daværende statsminister og reformpolitiker, senere president, Khatami for å berede grunnen for mer konservative krefter.

Stabssjefen til utenriksminister Powell, som også er etterretningsekspert, Lawrence Wilkerson, har oppsummert affæren sånn: «I ettertid har vi alle grublet på om [«Karine A»] var en svindel eller ikke.»

Denne dunkle historien om våpentransporten er hentet fra boken Treacherous Alliance. The Secret Dealings of Israel, Iran, and the US. Og det er to grunner til at jeg gjenforteller den:

Den ene grunnen er at historien er en god illustrasjon på hva boken Treacherous Alliance handler om. Boken er skrevet av den unge (iranskfødte) forskeren Trita Parsi. Den er utgitt på det anerkjente forlaget til Yale-universitetet i USA og er unik i sitt slag.

Det er ganske enkelt den første (grundige) historiske gjennomgangen av Midtøstens kanskje minst belyste, men samtidig mest myteomspunne storpolitiske trekantforhold. Over tre hundre velskrevne sider, og basert på intervjuer med en lang rekke israelske, iranske og amerikanske beslutningstakere, forteller Parsi en 60-årig historie om fordekte avtaler, maktspill og vedvarende manipulasjon. Og det er en eiendommelig beretning: Iran og Israel som i perioder har vært erkefiender, og andre ganger vevd sammen i et (fordekt) allianseforhold mot sine arabiske naboland. Og et USA som totalt mistet grepet om Iran etter den islamske revolusjonen i 1979.

DEN ANDRE GRUNNEN til å fortelle historien om «Karine A» er mer intrikat. For å si det enklest mulig: Historien forklarer et særmerke ved den politiske kulturen i Midtøsten. Det er et særmerke som mange av oss fra utsiden kan ha vanskelig for å akseptere, men som man ikke behøver å være lenge i arabiske land for å observere. I Midtøsten er nemlig ikke konspirasjonsteorier hva de er her i Norge – en betegnelse på gale menneskers tankespinn.

I Midtøsten er konspirasjoner noe svært mange forutsetter er sanne. Man støter på dem alle steder, på gaten, på kafeen, men også blant akademikere, diplomater og politiske eliter. Selv jordnære observatører og erfarne politikere våger ofte ikke å si noe helt sikkert når det gjelder de store «hvem» og «hvorfor», men holder ulike muligheter åpne, av og til ledsaget av et skuldertrekk.

OG SPØRSMÅLENE er mange: Hvem står egentlig bak de kraftige bilbombene som har drept tusenvis av sivile irakere de siste fem årene? Hva var den faktiske årsaken til Arafats død på sykehuset i Paris i 2004? Eller: Hvilke stater har hvilke interesser av å støtte hvilke terrorgrupper og militser, og hvorfor hadde den amerikanske Irak-ambassadøren i 1990 sagt at USA ikke ville reagere om Saddam invaderte Kuwait?

Alt dette kan man naturligvis velge å glise av. Men tiltrekningen mot skjulte maktspill og sammensvergelser har sine åpenbare grunner. For selv om mye er tendensiøs folkloristikk, så finnes det også virkelighet bak troen. I Midtøstens lange, intrikate historie går det en syltynn linje mellom politiske realiteter og manipulasjon.

Det å være såkalt «street smart» i Midtøsten er å være seg dette bevisst, nesten hele tiden. Man tar ikke taxi i Syria uten at man tenker på hvem sjåføren rapporterer til, man snakker ikke med noen på et kontor i Egypt uten at man forestiller seg en skjult mikrofon i rommet, og man analyserer ikke politikk mellom land eller ulike aktører uten å vurdere bakkanaler og labyrintiske motiver.

TRITA PARSIS BOK Treacherous Alliance handler ikke om konspirasjonsteorier. Det er en sober og beskrivende bok. Men den er full av manipulasjon og politisk maktspill. Boken forklarer mistroen til styresmakter i store deler av den arabiske befolkningen, og overbevisningen om at nesten ingenting i politikken er slik det ser ut.

Det aller beste ved boken til Parsi er likevel at den snur mye av det vi tror vi allerede vet, på hodet. De siste årene har vi lagt merke til Irans ofte hatske angrep på Israel. President Ahmadinejad som sier at det israelske regimet må «ryddes ut av historien» og at «holocaust er overdrevet».

For oss her i Norge beviser dette at vi har med et irrasjonelt og fanatisk land og politisk regime å gjøre. Trita Parsi ser det helt annerledes. Det er en del av et bevisst retorisk spill som begge parter benytter seg av. Fra Irans side handler det om å mobilisere folkelig støtte og styrke landets stilling i Midtøsten. For Israel dreier det seg om å holde frykten for Iran levende i USA og i amerikansk utenrikspolitikk.

OG EN TING TIL: Det påstås ofte at Israel var en sentral pådriver for krigen i Irak. Parsi forteller en annen historie. Israel skal tvert imot ha vært et av de få landene som aktivt forsøkte å holde USA borte fra Irak. Men da Israel forsto at beslutningen om krig var tatt, stilte man seg bak USA. Og dette innså Israel tidlig – flere måneder før vi i Europa skjønte at Bush gikk med planer om krig.

Som man sier: Noen må ha snakket sammen.

Henrik Thune

Statsviter og forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)