ØYENVITNE: «Jeg stilte opp mine tette øyenvitne-observasjoner fra massakren i Kiev og særlig den blodige torsdag i uke 8 i fjor, 20. Februar 2014. Som NRK-korrespondent i Moskva arkiverte jeg råmaterialet, som viser hva som skjedde», skriver Steinfeld.   Foto: Olga Yakimovich/Reuters
ØYENVITNE: «Jeg stilte opp mine tette øyenvitne-observasjoner fra massakren i Kiev og særlig den blodige torsdag i uke 8 i fjor, 20. Februar 2014. Som NRK-korrespondent i Moskva arkiverte jeg råmaterialet, som viser hva som skjedde», skriver Steinfeld. Foto: Olga Yakimovich/ReutersVis mer

Forræderiet mot Ukraina

Jeg så selv massakren i Kiev

Meninger

Koret av røster som tar til orde for å forstå Putin, øker i styrke. Advarslene om å hjelpe Ukraina med annet enn ulltepper mot russiske tanks i sørøst, er like klare. NUPI-forsker Julie Wilhelmsen karakteriserte Majdanmassakren i fjor i NRKs URIX ordrett slik den 7. Mars:

«Og der er nok massakren på Majdan et egentlig skremmende eksempel fordi man så fort konkluderte med at det var Berkut, altså det ukrainske sikkerhetspolitiet, som skjøt dem man sa var 100 demonstranter. Mens det et helt år etterpå har kommet fram ... hva skal jeg si. sterkt og pålitelig materiale, som viser at det kanskje bare var halvparten så mange som ble drept, og for det andre, så ble veldig mange av dem drept av Majdans egne fraksjoner, i et forsøk for nettopp å legge skylden på ukrainske sikkerhetsstyrker.» (Artikkelforfatterens ekstra framheving. )

I sitt tilsvar til den kritikk som jeg reiste dagen derpå, skriver Julie Wilhelmsen hva hun bygger sin støtte til denne hjørnesteinen i russisk propaganda på, og som hun kaller sterkt og pålitelig:

«Denne versjonen har blitt underbygget av en rapport skrevet av Dr. Ivan Katchanovski ved University of Ottawa, samt journalister fra bl.a. Reuters (10. okt. 2014), New York Times (2. jan. 2015), BBC (12. feb. 2015), og Klassekampen (21. feb. 2015).»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mot dette stilte jeg opp mine tette øyenvitne-observasjoner fra massakren i Kiev og særlig den blodige torsdag i uke 8 i fjor, 20. Februar 2014. Som NRK-korrespondent i Moskva arkiverte jeg råmaterialet, som viser hva som skjedde, utover en lang reportasje i Dagsrevyen samme kveld. Dagbladet registrerte 137 000 klikk på min kritikk mot Julie Wilhelmsen & Co allerede den første dagen nå den 8. mars En meget sentralt plassert kilde i Strasbourg, som også hørte URIX og leste min kritikk av NRK-sendingen, skrev en SMS til meg søndag kveld den 8. mars, som jeg delvis gjengir men anonymt, etter avtale med kilden:

«Øyne som ser og gjerne som forteller om det man ser, er alt i motsetning til de som sitter på kontorene sine og lager sine teorier, eller faller for slike. Forræderiet mot Ukraina fra alle kanter er uutholdelig.»

For øvrig vil mye av sviket mot Ukraina bli lagt fram mandag 30. Mars i rapporten om blodbadet i Odessa i fjor av Sir Nicoloas Bratza.

Asle Toje fra Nobelinstituttet var i samme URIX-sending bekymringsfullt nær å relativisere Russlands ansvar for konflikten med Ukraina, slik jeg ser det, og hele sendingen sett under ett. Enhver kan lytte til den på nrk.no. Toje ber Steinfeld ta det med ro i sitt tilsvar. Nei, Steinfeld forsoner seg ikke med tegn på apeacementpolitikk à la Chamberlain 1938. Den interesserte leser anbefales David Farber «Munich», London 2009. Toje kan ikke ha lest den når han ikke ser faresignalene nå.

I et annet og kritisk svar til mitt forsøk på å slå alarm, bestrider russerinnen Tatiana Starzinskaya at den russiske invasjonen og anneksjonen av Krimhalvøyen for ett år siden, var det største landtyveri siden 1945 i Europa. Både Angela Merkel og Jens Stoltenberg har nettopp gitt uttrykk for denne historiske sannhet, som jeg anførte. I fjor gjorde jeg for øvrig til litt ulike tidspunkt en interessant erfaring blant unge russere og ukrainere bosatt i Norge, og partene bombet meg i Moskva med e-poster om dette: Først kalte ukrainerne meg for «Putins hore» i begynnelsen av konflikten. Seinere ble jeg kalt «ukrainsk fascist» av russerne i Norge, på deres nettsted www.dom.no Som Peer Gynt sier det: «Om man hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres!»

Det som skremmer meg mer, er at norske intellektuelle og politikere sviktet både frihet og sannhet da KGB og antidemokratiske krefter begikk statskupp mot Mikhail Gorbatsjov den 19. August 1991. For disse kreftene her i Norge var «business as usual med de nye makthaverne i Kreml» devisen som de ytret samtidig som vinneren av Nobels fredspris 1990 satt i fangenskap på Krim. Alt fins i NRK-arkivet, for eksempel Dagsnytt 1830 den 19. August 1991. Detaljene i min påstand gjenga jeg høsten 1991 i boken min «Tilbake til Europa», og det beskrevne knefallet for makten som råder, ble aldri imøtegått.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook