Forrykende Hjelmeland

BERGEN (Dagbladet): OK, så virker det kanskje en smule nasjonalistisk å framheve Bentein Baardson og Bodil Kvammes dramatisering av Holbergs «Niels Klim», som den eneste gode av de i alt tre Holberg-oppsetningene som hadde premiere i Bergen i går, mener Dagbladets anmelder.

Men det er faktisk tilfellet. I regi, musikk, scenisk totalkonsept og ikke minst med Bjarte Hjelmelands selvsikre og energiske Niels Klim, er dette den eneste oppsetningen av de tre som gjør Holberg levende, morsom og scenisk nærværende ved inngangen til et nytt århundre.

Kanskje hadde det i grunnen holdt med «Niels Klims reise til den underjordiske verden» når Den Nationale Scene på den symbolladede datoen 2. januar 2000 skulle feire at det er 150 år siden Ole Bull startet sitt Norske Theater i Bergen?

Aperike

På hovedscenen stolprer seks bergenske 1700-tallsfigurer seg inn foran sceneteppet for å fortelle historien om Niels Klim og hvordan denne naturvitenskapelig nysgjerrige tjuagutten en dag faller ned gjennom et hull oppe på Fløien og havner i en underjordisk verden.

I siste scene, skrevet helt i Holbergs satiriske ånd, er de seks blitt atskillig flere, et Klokker-Klim-selskap av barn og unge som i dagens Bergen får oppleve at Niels Klim plutselig dukker opp igjen fra under den blå steinen på Ole Bulls plass.

I mellomtida har vi vært med Bjarte Hjelmelands Niels Klim fra han i gummistrikk og mellom skoddetjukke lag avteaterrøyk deiser ned til alle de forunderlige skapningene som befolker jordas indre.

Han havner først i et fælt mat-riarkat befolket av hespetrær, bokstavelig talt. Dernest i et vulgært og supermaterialistisk aperike som under Lasse Lindtners og Wenche Kvammes ustyrtelig morsomme regentpar likner ikke så lite på Dovregubbens hall, for til slutt å havne blant idealistiske hippier i utopistaten Kvarma, hvor Klim, som Peer Gynt, forløser sine verste sider.

Harselas

Niels Klims reise er en samfunnsharselas der all menneskelig dårskap blottlegges, og Bentein Baardson klarer kunststykket å få Holbergs satire til å ha brodd også i dag. Niels Klim er heller ikke uten videre noen entydig sympatisk person. Gitt makten, griper han den begjærlig og ender som voldelig enehersker i Kvarma.

På Den Nationale Scene er det ikke gamle Holbergs advarsler mot å gi «almuen» politisk innflytelse som taler til oss i denne sammenhengen, men lærdommen fra et århundre der maktkonsentrasjon førte menneskeheten galt av sted.

Oppsetningen er et fyrverkeri av farger og musikk, nærmest som en talt opera i formen.

Kostymene og scenografien (Ingrid Nylander og Åse Hegrenes) er som visuelle trollslottutgaver av eventyrene til brødrene Grimm, Håkon Berges musikk har krydder fra Gershwin, menuetter og musikaler i seg og sammen med Hege Tvedts ko-reografi og fem dansere blir dette faktisk en totalteaterutgave av Holberg som kunne tålt en atskillig større spillearena.

Lysende

Midt i det hele står Bjarte Hjelmeland og disputerer på kav bergensk hva det vil si å være menneske med forheksede trær og aper på svære gulltroner. Det er en lysende sceneprestasjon, så menneskelig, farlig og forskrudd at Holberg føles som en av våre samtidige.