Forrykende om urett

Dette brede, episke romanverket bobler av melodrama.

BOK: I den indonesiske forfatteren Pramoedya Ananta Toers tilfelle, utlagt i firebindsromanen «Buru-kvartetten», er beskrivelsene av europeisk grådighet og rasisme neste uutholdelige.

Pax er i ferd med å utgi romanserien på norsk, og bind to, «Et barn av alle nasjoner», foreligger denne høsten. Det dreier seg om en historisk romankvartett som dekker Indonesias nasjonale oppvåkning i perioden 1890 til 1920. Den er blitt til mot alle odds.

Pramoedya satt internert på straffeøya Buru i åra 1969- 79. Da hadde han gjort unna researcharbeidet til romanprosjektet. Hver morgen framførte han i fangeleiren en muntlig versjon, som siden ble nedtegnet i hemmelighet på sigarettpapir eller innpakningspapir. Ett år etter løslatelsen ble første bind, «Menneskenes jord», utgitt i Indonesia. «Et barn av alle nasjoner» fulgte tett, før begge bindene ble forbudt. Anklagen lød på hemmelig spredning av marxisme-leninisme.

Forbudt

78-årige Pramoedya, som i dag regnes som nobelpriskandidat, har sittet 17 år i ulike fangeleirer under forskjellige makthavere i Indonesia. All hans litterære produksjon har vært forbudt i hjemlandet. Fortelleren i Pramoedyas kvartett er den unge javaneseren Minke. Han er av adelsslekt og privilegert i den forstand at han har fått gå på et nederlandsk gymnas i Surabaja. Men i det rasebaserte kastesystemet som hersket i det som den gang ble kalt Nederlandsk India - der kategoriene innfødt, blandingsrase (indo) og reinraset også fikk juridisk status - befinner Minke seg nederst på rangstigen.

I første bind er han i ferd med å bli en dyktig skribent, da han treffer den vakre Annelies, som han gifter seg med. Annelies er indo, datter av den innfødte konkubinen Njai Ontosoroh og den nederlandske forretningsmannen Herman Mellema. Det er Njai, eller Mamma, som holder både business og familie sammen. Mellema blir myrdet, og hans nederlandske familie krever formynderskapet over Annelies.

«Et barn av alle nasjoner» begynner idet Annelies med tvang føres den lange båtreisen til Nederland. Verken mor eller ektemann kan forhindre det; de har ingen juridiske rettigheter ved kolonimaktens domstoler. Annelies skal snart vansmekte og dø på fremmed jord.

Melodrama

Minke forblir i Njais hushold, og sammen gjennomfører de to en slags dannelsesreise til svigermorens landsby, der hun i sin tid ble solgt som konkubine av faren. Minkes ambisjoner som journalist forutsetter at han lærer noe mer enn europeisk kultur; han må snakke direkte med sitt eget folk. Slik kommer han i kontakt med lokale bønder, og lar seg inderlig sjokkere av hvordan de blir truet, svindlet og plyndret av nederlandske sukkerprodusenter. Naive Minke vil skrive artikler om dette, og blir ettertrykkelig satt på plass av kolonistenes redaktører.

Dette brede, episke romanverket bobler av melodrama. Følelsene er sterke, de politiske talene er glødende, og machetene sitter løst. Det hadde vært en forrykende underholdningsroman hvis det ikke hadde vært for at man hele tida blir minnet om de mest groteske utslag av europeisk overopphøydhet. En detalj som at en velutdannet nederlandsk ingeniør systematisk nekter å håndhilse på innfødte, eller med kolonimaktens lov i hånd konfiskerer innfødtes eiendom, er bare tilfeldige eksempler på en barbarisk mentalitet som utrolig nok bare ligger et hundreår tilbake i tid. Det er dette som gjør «Buru-kvartetten» til et smertelig nødvendig lesestykke.