Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Forsakelser i en krisetid

- Vi har tenkt for deg.- Vi har tatt beslutninger for deg.- Nå skal vi handle på vegne av deg.- Altså må du tie!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Adolf Eichmann utførte sitt arbeid effektivt og lydig, uten at han etter eget utsagn hadde det minste imot jøder. Under rettssaken fremholdt han sin uskyld, med henvisning til at han hadde handlet etter ordre, forpliktet under en høyere autoritet enn seg selv - offisiell tysk lov, offisiell tysk myndighet, direktiver fra tyske myndigheter.

Slik beskriver han sin fortvilelse i det øyeblikk førerfiksjonen bokstavelig talt sprakk den 8. mai 1945:

- Jeg følte at jeg heretter måtte leve uten fører, et vanskelig liv som individ. Jeg ville ikke motta direktiver fra noen, ingen ordre og befalinger ville lenger bli overbragt meg, det ville ikke lenger være noen bestemte retningslinjer å følge - det var kort sagt et helt ukjent liv som lå foran meg.

Eichmann taler som om det å leve som idivid, prisgitt sin egen dømmekraft, var en helt ny erfaring for ham. Som om det ikke var han selv som hadde valgt å underkaste seg. Nurnberg-prosessen og den senere dommen over Eichmann er oppsiktsvekkende, fordi den juridisk og med tilbakevirkende kraft, stadfester at individet, uansett hvilke politiske autoritetsbånd det er underkastet, i siste instans alltid er ansvarlig for sine handlinger. Individet frakjennes bent frem retten til å velge bort seg. Det dømmes til å anerkjenne sin egen frihet.

Norge er i krig. En samlet regjering, et tilnærmet samlet Storting og et overveldende flertall av norske avisredaktører har gitt sin støtte til Natos og Norges bombing av Jugoslavia. Opposisjonen er muligens noe større blant militære og i befolkningen forøvrig. Men enigheten er markant.

Det er i og for seg ikke kritikkverdig at mange mennesker er enige i en viktig sak. I et demokrati skal man ha tillit til at hver enkelt tar stilling, deltar i debatt, bidrar til beslutningsprosesser ut fra egen innsikt og dømmekraft. Denne tillit - begrunnet i erklærte rettigheter - skal omfatte enhver enten han eller hun tilhører et flertall eller et mindretall. Anerkjennelsen av individets dømmekraft, ytringsrett, rett til deltagelse i politiske beslutningsprosesser betraktes bent frem som forutsetning for - og som det særegne fortrinn ved - demokratiet. Desto flere perspektiver, synspunkter og korrektiver som foreligger, desto bedre grunnlag for kvalifiserte vedtak.

Når politiske forordninger krenker grunnleggende menneskerettigheter skal individet - slik Nurnberg-dommen stadfester - nekte å etterkomme ordre. Selv demokratisk fattede vedtak skal suspenderes av den enkelte, når vedtaket krenker grunnleggende menneskerettigheter. I siste instans er det hvert enkelt individ som er ansvarlig for at menneskerettigheter ikke krenkes.

Individet er, enten vil liker det eller ikke, prisgitt sin egen dømmekraft. Og denne dømmekraft tilkjennes - i gitte situasjoner - overordnet myndighet, dvs. myndighet over enhver offentlig myndighet.

Det er individer som har ansvar for etnisk rensing av albanere i Kosovo, eller av serbere i Kroatia. Noen mer enn andre.

Det er individer som har ansvar for bombing i Jugoslavia. Noen mer enn andre. Deres begrunnelse er å stanse etnisk rensing i Kosovo. Fremtredende militære, diplomater, politikere og Balkan-eksperter fremholdt i god tid før bombingen tok til, at konsekvensene ville bli stikk motsatt. Noen - også åpenbart kvalifiserte observatører - mener at bombingen gjør og har gjort vondt meget verre. I så fall er det deres rett og plikt å gi uttrykk for dette. Det er i så fall også deres rett og plikt å forsøke å påvirke beslutningsprosessene. Det er ikke Kjell Magne Bondevik enig i:

-Situasjonen krever politisk vilje og handlekraft, ikke debatt om NATOs strategi. Vi kan ikke drive et åpent politisk seminar når landets politiske ledelse må ta resolutte beslutninger. Det er uheldig med diskusjon og splittelse i det regjeringsbærende partiet når regjering og partiledelsen må fatte tunge og viktige beslutninger. (gjengitt i Dagbladet 18.04.99)

Denne uttalelsen er såvidt meg bekjent ikke dementert. - Det er urovekkende at den ikke vekker oppsikt. Den norske statsminister fraber motforestillinger, fordi saken er viktig og beslutningene skjebnesvangre.

- Når altså regjering og partiledelse skal fatte tunge og viktige beslutninger, da skal vi andre enten uttrykke vår støtte eller tie!

Det er bragt på det rene at ingen stortingsrepresentanter hadde lest Rambouillet-avtalen før de gikk inn for bombing. Heller ikke statsministeren, viser det seg. Det var nok for dem å konstatere at serberne ikke hadde underskrevet. Alt var prøvd!

På et slikt grunnlag blir tunge og viktige beslutninger fattet. Deretter ber man om å bli spart for spørsmål, motforestillinger og debatt.

Ved bombestart understreket statsministeren at Norge og NATO ikke var i krig, men gjennomførte en kortvarig, begrenset militær aksjon på humanitært grunnlag. Han forestilte se at Milosevic ville kapitulere etter få dager. Det var en åpenbar feilbedømmelse, i strid med vurderingen til de fleste militære eksperter. Hvor mange flere «tunge, resolutte og viktige beslutninger» skal regjeringen fatte, før statsministeren finner det passende å diskutere NATOs strategi?

En standardbegrunnelse for bombing er at «Alt var prøvd!» Dette gjentas av politikere som ikke engang har lest Rambouillet-avtalen. Hvorfor stiller ikke norske journalister dem følgende spørsmål:

  • Noen har hevdet at Rambouillet-avtalen var utformet på en slik måte at den var uantakelig - ikke bare for Milosevic-regimet, men for serbere flest, og kanskje for enhver suveren stat? Kan dere etter å ha lest avtalen, ta stilling til om dette er riktig?
  • Det er sannsynlig at også serbere hadde et forslag til avtale. Hva gikk det ut på? (Var det et relevant spørsmål? Har noen spurt?)
  • -Både albanere og serbere nektet i utgangspunktet å underskrive dokumentet. Ble det foretatt endringer underveis for å komme partene i møte? Eller fortsatte man å insistere på at partene skulle underskrive?
  • Vi har forstått at serberne ikke ville godta NATO-styrker i Kosovo. Ble det forslått andre løsninger - f.eks. væpnede FN-styrker, eller væpnede styrker hvor også Russland og Hviterussland var representert?
  • Serbere flest tilkjenner ikke vestlige politikere noen moralsk autoritet. Etnisk rensing av serbere fra Kroatia har skjedd uten synderlige protester fra vestlig hold.
  • Ble det i Rambouillet gitt løfter om at lignende krav som nå stilles til Jugoslavia med hensyn til Kosovo, i neste omgang skal stilles til Kroatia med hensyn til Øst-Slavonia?

Mange flere spørsmål kunne stilles. Det er viktig at de stilles. Derfor er det foruroligende at landets største avis går et skritt videre enn statsministeren. Han bad om at debatten måtte stanses. VGs lederskribent erklærer på lederplass at debatten er over. Det er skremmende hvis han har fått rett:

-Det kunne selvsagt stilles spørsmål ved at forsvarsorganisasjonen NATO lot seg bruke til slaget mot morderen Milosevic. Men når NATO er gått til krig, er debatten over - visse mål skal oppnås. Det ville ikke bare være meningsløst å gi opp disse mål på halvveien. Det ville også være totalt demoraliserende for den forsvarsallianse som var, er og i lang tid fremover forblir livsviktig for medlemslandenes fred og sikkerhet. (VG 29.04.99

Debatten er slutt sier VG. Situasjonen krever handlekraft, ikke debatt, sier statsministeren.

Hvorfor bringe Eichmann inn i dette bildet? En sammenligning mellom ham og Bondevik vil utfra enhver synsvinkel være urettferdig, til det groteske. Eichmann gir avkall på egen dømmekraft og eget ansvar, til fordel for den totale lydighet. Derved illustrerer han for all ettertid de verst tenkelige konsekvenser av at individet fraskriver seg ansvaret for selg selv.

Bondevik gjør egentlig det stikk motsatte. Han påtar seg ansvar for «tunge og viktige beslutninger». Til gjengjeld krever han at vi andre skal gi avkall på vår dømmekraft - og vår egen rett til å påvirke beslutningstagerne - i solidaritet med og i tillit til ham. Det er et farlig krav - hvis man etterkommer det.