Forsiden er hellig

«Vi lar oss ikke styre verken av politikere, filmregissører eller andre. Hvem som havner på forsiden er en intern redaksjonell beslutning, og forsiden er altså ikke til salgs.»

Den prisbelønte filmregissøren Margreth Olin har i flere måneder i forbindelse med lanseringen av dokumentarfilmen «Kroppen min», uttalt seg negativt til pressen om magasinet HENNE og dameblader (som hun kaller det). Olins historie om hvorfor hun ikke havnet naken på HENNEs forside, har fått stå uimotsagt. Ingen medier har kontaktet HENNE for å få vår versjon. Det er derfor på tide å fortelle historien slik den egentlig er:

Ja, vi tok kontakt med Margreth Olin fordi vi ønsket å intervjue henne i forbindelse med det spennende dokumentarprosjektet. I den forbindelse krevde filmregissøren å bli avbildet naken og uretusjert på forsiden. Så langt er historien korrekt. Det er også korrekt at jeg sa nei, men ikke fordi en slik forside ikke ville selge, eller fordi vi prinsipielt er imot uretusjerte bilder av nakne kropper. Jeg sa nei, fordi jeg i kraft av min stilling som sjefredaktør si nei til krav som dette. Det er ingen som kan få noen garanti på at de kommer på forsiden av en avis eller et ukeblad, og det skal leserne være glade for. Som sjefredaktør har jeg et ansvar i henhold til Redaktørplakaten og opprettholdelsen av en fri og uavhengig presse. Verken maktpersoner eller andre kan dermed redigere avisen eller ukebladet. Heller ikke Margreth Olin. Derfor fikk hun et prinsipielt nei. Selvsagt ville vi trykket bilde av hennes nakne kropp og intervjuet henne på en skikkelig måte. Vi ville heller ikke i et intervju sensurert hennes utfall mot HENNE eller andre blader, men forsiden er altså hellig.

Selv ikke dronning Sonja fikk i forbindelse med det eksklusive intervjuet i fjor noen garanti på at intervjuet eller bildene ville havne på forsiden (ikke ba Slottet om det heller). Fordi det er sånn spillereglene er. Som filmskaper burde Margreth Olin vite dette (noe jeg også mistenker henne for). Men historien om møtet med magasinet HENNE og avslaget om å pryde forsiden, er selvsagt blitt bedre ved å utelate deler av sannheten. Det er vel dette som kalles god regi?

Debatten om kropp som Margreth Olin har satt på agendaen gjennom dokumentarfilmen, er interessant. Og ikke minst det perspektivet om at kvinner må gå i seg selv. Kvinner er kvinners verste kritikere, kvinner pynter seg ikke for menn, men for hverandre, kvinner måler både egne og andre kvinners kropper og finner feil. Jeg er enig i at finn-fem-feil-leken bør avsluttes med det samme, og at kvinner bør gå i seg selv og ta ansvar for holdningen til eget speilbilde. Men da må de også slutte å skylde på andre. Slik Margreth Olin gjør ved å fremstille magasiner som syndebukker. Det er mange hundre tusen norske velutdannede kvinner som leser magasiner og ukeblader ukentlig og månedlig. Og de kan ikke undervurderes. De betaler frivillig penger for lesestoffet, og grunnen til at opplagene er såpass store, er nettopp at kvinner opplever at magasinene er på lag med dem, snakker til dem og gir dem viktig påfyll. Sannsynligvis noe av det samme Margreth Olin ønsker å oppnå gjennom sine ytringer på filmlerretet.

At motemagasiner også har bilder av modeller og reklame med såkalt «pene damer» bør ikke provosere en så intelligent kvinne som Olin. Resten av media (tv, aviser etc). viser også annonser med retusjerte kvinneansikter. Til og med på kino, Margreth Olins egen arena, vises for eksempel kosmetikkreklame. Det blir en altfor forenklet problemstilling å mene at noen kvinners dårlige selvbilde og anstrengte forhold til egen kropp kan spores tilbake til blader. Når det gjelder spiseforstyrrelser hevder ekspertene at dette er en sammensatt problemstilling, og det kan være mange ulike ting som utløser lidelsen. Slik en annen aktuell filmregissør, Sigve Endresen, viser i filmen «Vektløs» basert på sangeren Kari Ivelands historie om anoreksi.

Som sjefredaktør for et magasin for kvinner tar jeg min del av ansvaret for å sette grenser når det gjelder de så mye omtalte modellene. Jeg forsvarer fullt og helt at modeller som har som yrke å vise klær, skal få vise klær i et magasin, og jeg anser det ikke for å være særlig kontroversielt heller. Men modellene i HENNE er ikke under 18 år, vi bruker i liten grad de mest suksessfulle, norske modellene fordi de er for tynne på grunn av oppdrag i utlandet. Vi setter våre grenser, vår standard.

Debatten om kvinner og kropp har foregått på flere områder i sommer. Kommunalminister Erna Solberg uttalte i et intervju med Dagbladet at det er lettere å nå langt hvis man er ung, pen og tynn. Hun omtalte seg selv som stor og rund og ikke spesielt pen. Samtidig gjorde hun et stort poeng ut av at hun har greid å nå langt likevel. Hvilke statistikker viser at det er de unge, pene og tynne som når langt? Og hva vil det si å nå langt? Er for eksempel kvinnelige toppledere spesielt penere og tynnere enn andre norske kvinner?

Nei, vil jeg påstå. Filmstjerner er penere enn folk flest, modeller som lever av utseendet sitt også, men resten av oss er sånn midt på treet og alle er gudskjelov pene i noens øyne. Myten om at de tynne og pene skårer høyest på lykkeskalaen, bør avlives. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om modeller som uttaler at de ble mobbet da de var yngre fordi de var så lange og tynne. Så ingenting tyder på at modellene er lykkeligere enn oss andre. Hva med jenter som er naturlig tynne, da? Er de lykkeligere enn folk flest? Selvsagt ikke.

Vi ser opp til og beundrer kvinner som har fått til noe i kraft av sitt talent, sin intelligens eller sin arbeidsinnsats, uten at vi tenker: Hadde hun vært tynnere så hadde jeg stolt mer på henne eller beundret henne mer. Og vi må ikke få et samfunn hvor vi er livredde for slankhet. Et av de store helseproblemene i den rike delen av verden er jo det motsatte - fedme.

Margreth Olin er en kvinne andre kvinner beundrer i kraft av det hun har fått til. Hun var derfor et klart intervjuobjekt for oss i HENNE, nettopp fordi vi ønsker å synliggjøre kvinnelige rollemodeller. Den aktuelle filmen hennes vil sikkert bli sett av mange kvinner, mange av dem HENNE-lesere.

Jeg forstår at en forside ville betydd mye markedsføringsmessig for Margreth Olin. Men dessverre er det altså ikke slik pressen fungerer. Vi lar oss ikke styre verken av politikere, filmregissører eller andre. Hvem som havner på forsiden er en intern redaksjonell beslutning, og forsiden er altså ikke til salgs. Som regel er det et modellansikt som ender på vår forside, men teaterdiva Wenche Foss prydet nylig forsiden (og selv om hun er slank, kan hun ikke beskyldes for å være ung! Hun var for øvrig helt uretusjert også). Vi startet året med en forside med Kadra og Bjørn Dæhlie, og dronning Sonja på over 60 år var en flott forside i juli i fjor. Og hvem vet, kanskje Olins nakne kropp også hadde havnet der hvis hun hadde stilt opp til intervju?

Men det hadde i så fall vært mitt valg som sjefredaktør - ikke hennes krav.