Forsikres bare de plettfrie?

VI VISER TIL

reportasje i Dagbladet (26.7.) og lederen dagen etter, om forsikringsselskapenes bruk av kredittopplysninger for prissetting og nekting av forsikring. En oppklaring kan være nyttig.

Med unntak av lovpålagt bilansvar er det ikke leveringsplikt for forsikring. En forsikringsavtale er i motsetning til sosial trygd basert på frivillighet hos kunde og selskap. Avtale kan normalt inngås bare dersom partene aksepterer hverandres betingelser.

Det påstås at selskapene bruker kredittopplysninger til andre formål enn å vurdere kredittverdighet. Faktum er at selskapenes formål primært er kredittvurdering. De påtar seg erstatningsrisiko allerede fra dag én og har som alle andre rett til rimelig visshet om at levert vare faktisk betales. Ved flere mislighold er det rimelig å anta at heller ikke premien blir betalt. Er betalingsviljen tvilsom kan ikke varen leveres, så enkelt er det.

SELSKAPENES INNTRYKK

er at det ikke er spesielt økonomisk svake grupper som unnlater å betale, oftere er det viljen til å gjøre opp for seg som mangler. Samtidig er det påvist at betalingsuvillige forårsaker skader oftere enn de som tar ansvar for sine betalinger. Det store flertallet kunder har aldri opplevd å få en eneste anmerkning og det må være riktig at sistnevnte slipper å subsidiere førstnevnte. Det blir nødvendig å øke prisen eller nekte forsikring til et usolidarisk mindretall som opptrer på flertallets bekostning.

Solidariteten i forsikring bygger blant annet på at den enkelte bidrar til at belastningen på fellesskapet ikke blir unødig stor. Solidaritet betyr ikke likefordeling av premie uansett betalings- og risikoadferd. Mange tilbakemeldinger viser at flertallet ser seg tjent med at det gjøres slike risikovurderinger.

Det er beklagelig

at noen i sin iver etter å hjelpe kundene så å si kaster barnet ut med badevannet. For det er nettopp det som skjer når de bringer i miskreditt ethvert verktøy selskapene har til å regulere premier og adgang til forsikringsfellesskapet. Poenget er at flertallet må slippe å subsidiere dem som gjennom usolidarisk adferd gjør at alle må betale mer. Det gagner flertallet og ikke minst dem med dårligst råd.

DET VISES TIL

at opp mot 200 000 personer har betalingsanmerkninger og at alle risikerer forsikringsnekt. Dette er en grov overdrivelse fordi de fleste av disse bare har én eneste anmerkning. Det er helt usannsynlig at selskapene avstår fra å konkurrere om så mange forsikringskunder. Ingen ting tyder heller på at kunder med én betalingsanmerkning representerer større skaderisiko og de står altså ikke i faresonen. Det gjør derimot de med spesielt mange anmerkninger. De representerer likevel bare brøkdel av kundemassen og har ikke noe berettiget automatisk krav, verken juridisk eller moralsk, på å få levert ytelser, enten det nå dreier seg om forsikring eller andre tjenester.