NY BOK OM FAR OG SØNN: Personene har ikke navn, men omtales med slektbetegnelser i Jonas Hassen Khemiris roman. Det er et overraskende og effektivt grep, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Martin Stenmark
NY BOK OM FAR OG SØNN: Personene har ikke navn, men omtales med slektbetegnelser i Jonas Hassen Khemiris roman. Det er et overraskende og effektivt grep, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Martin StenmarkVis mer

Forsiktig farsoppgjør

Det er først mot slutten at Jonas Hassen Khemiris nye roman virkelig blir et fortettet og spennende familiedrama.

For sin forrige roman «Alt jeg ikke husker» fikk svenske Jonas Hassen Khemiri den prestisjetunge Augustprisen. Mens det var en intrikat oppbygd roman, er årets bok av det enklere slaget.

Sønn mot far

«Pappaklausulen» handler om et familiedrama i en av Stockholms drabantbyer. Det begynner med at en mann kommer til Sverige på et av sine jevnlige besøk fra utlandet for å ikke miste sine sosiale rettigheter.

Selv om vi får små glimt av et Sverige i endring, er ikke dette en politisk roman, men en klassisk fortelling om far og sønn.

Som vanlig skal han bo på sønnens kontor. Hans nevrotiske sønn har pappaperm og er hjemme med en gutt på ett år og ei jente på fire. Han sliter med en konstant frykt for å mislykkes som far. I tillegg har han bestemt seg for å si opp avtalen om at faren kan bo på hans kontor. Ja, han skal ta et oppgjør med faren. Det er likevel først mot slutten han omsider konfronterer faren.

Omkring dette dramaet utspiller det seg en rekke andre sidehistorier. Den viktigste handler om søsteren som har mistet kontakten med sin egen sønn og endt opp med en tvilsom kjæreste. Men vi møter også sønnens vellykkede juristkone og ved en anledning dukker også moren opp uten at de spiller noen sentral rolle.

Det er ikke bare enkelte av bipersonene som forblir abstrakte i romanen. I romanen kombinerer Khemiri den enkle handlingen med mer eksperimentelle fortellergrep. Som i forrige roman skifter fortellerperspektivet mellom de ulike personene slik at vi stadig vekk ser personene fra nye sider.

Det mest slående er likevel at ingen av personene har navn, men kun omtales med slektsbetegnelser.

Effektivt grep

Ikke bare er det et overraskende, men også et effektivt grep.

Det forvandler personene til familiemedlemmer med stadig ulike roller. Khemiri bruker også betegnelsene til å antyde deres historier og indre konflikter. Farfaren introduseres for eksempel som «farfaren som er en far har to barn. Ikke tre.» Og nettopp historien om hans tredje barn, kaster lys over hvorfor han i sin tid forlot familien. Sønnen omtales som «en sønn som er en far» og ved å skildre hans hverdag med barna ned i minste detalj får vi et mildt sagt levende bilde av hans innbitte kamp for å bli en god far.

Lengst er presentasjonen av søsteren. Hun er «en søster som er en datter, men som ikke lenger er mor». I likhet med i skildringen av kona og mora, synes jeg ikke Khemiri får tak på henne. Savnet etter sønnen nevnes mer enn det skildres.

Det er først og fremst ved å fortelle historien om faren og sønnen at «Pappaklausulen» til slutt blir et virkelig tett, spennende og rørende familiedrama.