HENRIK SYSE:  Konservativ tenker fra vår egen tid. Nå har han redigert en bok sammen med Torbjørn Røe Isaksen. 
Foto: Jørn H.Moen / Dagbladet
HENRIK SYSE: Konservativ tenker fra vår egen tid. Nå har han redigert en bok sammen med Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Jørn H.Moen / DagbladetVis mer

Forsiktig om konservatisme

«Konservatisme» er en god innføring i politikk for vaktmestre og gartnere.

ANMELDELSE: Mot slutten av innledningen til denne antologien får leseren en antydning om bokas aktualitet: «Den siste tiden kan det likevel se ut til at konservativ tenkning er i ferd med å få en renessanse i Europa».

Den forsiktige setningen matcher ikke riktig Marx og Engels' formulering om kommunismens spøkelse på vei over kontinentet, men så er da heller ikke konservatismen en ideologi for de virkelig store ordene.

Konservatismen er kanskje ikke en ideologi i det hele tatt. Det handler snarere om en måte å tenke på, en verdensanskuelse, en «tilbøyelighet». Det er noe ukonservativt over det å skulle skissere en plan over hvordan ting skal kunne bli, sette opp et tankesystem. Dette, er det blitt hevdet, er noe av grunnen til at konservatismen har hatt så få tenkere av virkelig stort format. Det betyr ikke at den er uinteressant, og det gir denne antologien, redigert av politikeren Torbjørn Røe Isaksen og filosofen Henrik Syse, mange fine eksempler på.

Boka er bygget opp rundt utdrag av originaltekster fra 21 tenkere som kan kalles konservative ifølge redaktørene, fra Aristoteles til Francis Fukuyama. Tekstene har korte introduksjoner som stort sett er skrevet av Røe Isaksen og Syse.
Spilloppmaker? Det begynner veldig bra, innledningen er en konsis og klok innføring i den konservative tanketradisjonen, med viktige kjennetegn som tanken om at samfunnet er en organisme som vokser, og kan dyrkes, snarere enn en mekanisme som kan skrus sammen etter enkeltmenneskers kreative innskytelser. «Den konservative politiker er verken ingeniør eller arkitekt. Han eller hun er vaktmester,» skriver redaktørene.

ARISTOTELES: En konservativ fra den greske gullalderen. Vis mer

Gartner ville vært enda mer passende, tror jeg, men det handler i alle fall om å ha respekt for levende tradisjoner. Menneskets rasjonalitet er begrenset, derfor bør også vyene om å rive ned for å bygge opp noe helt nytt ha begrenset omfang. Ellers går det galt, mener konservatismens talsmenn (og to talskvinner).

Introduksjonene til forfatterne er ikke like gode alle sammen, de biografiske skissene er iblant nokså uinspirerte oppsummeringer. Det er vel og bra å ha respekt for velprøvde tradisjoner, men det er ingenting som tilsier at konservatismen bør holde seg med språklige klisjeer som dette: «I skoledagene var han litt av en spilloppmaker». Stort sett er språket likevel godt og klart, og at det er utstrakt bruk av ord som «endog», «sågar» og «således», bidrar til en fin konservativ sjarm.

Ønsketenkning Redaktørene må stadig argumentere for at bidragsyterne hører med i en konservatisme-antologi. Det finnes gode argumenter for at Aristoteles, Hume, De Tocqueville og Hegel passer inn, men det finnes mange gode motargumenter også. Det er ikke noe problem, det er interessant å lese begrunnelsene. Men konklusjonene er enkelte ganger litt preget av ønsketenkning. Redaktørene får i alle fall overraskende mange bidragsytere til å ende opp som «liberale konservative», altså omtrent der de selv står.

Der merkelappen penbart passer, virker personen viktigere enn innholdet i ett tilfelle - C.J. Hambros innlegg er vel mer representativt for C.J. Hambro enn for konservatismen som tenkemåte.
I kjelleren Jeg kunne ønsket meg flere tekster som konkret går inn på diskusjonen av konservatisme-begrepet, hva med Karl Mannheim, eller noen flere bidragsytere fra mellomkrigstida i Norge. Redaktørene har med tenkere fra « ... de mørkere deler av konservatismens kjeller», skriver de, men de kunne nok gått enda lenger inn i kjelleren, til noen av representantene for tanken om «konservativ revolusjon» i Tyskland på 1920-tallet, for eksempel.

Disse innvendingene har redaktørene imidlertid helgardert seg fint mot: «Noen lesere vil savne tenkere de gjerne skulle ha sett representert her. I de fleste tilfeller vil redaktørene være enige ...». «Konservatisme» er, enkelte innvendinger til tross, en god, variert og oppdatert innføring til konservatismens mange varianter. Den fortjener ikke øredøvende jubel, men nikkende anerkjennelse, som vel er den rosen gode konservative egentlig setter mest pris på.

« «Konservatisme» »

Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse (red)