Forsiktige i flokk

Amerikanske medier har blitt mer tekkelige og patriotiske, og mindre kritiske. De er blitt mer selvsensurerende og markedsorienterte, og mindre provoserende.

DA BILDENE DER IRAKISKE

fanger ble mishandlet og ydmyket av leende, ubekymrede amerikanske fangevoktere først ble offentliggjort, valgte de aller fleste amerikanske aviser å ikke trykke dem på første side, sammen med historien. De mente at leserne helst ikke ville se dem. Så det slapp de også.

Bildene ble begravet lenger bak i avisene, eller ikke trykt i det hele tatt. New York Times, Baltimore Press og Miami Herald var blant dem som gjemte bildene bak.

Og det tok tid før de som først fikk saken til redaksjonen i det hele tatt torde offentliggjøre dem. TV-kanalen CBS satt på dokumentasjonen og bildene av de groteske overgrepene i et par uker uten å gå ut med dem. Først da det ble kjent at ukebladet The New Yorker også ville offentliggjøre dem, skyndte CBS seg med å presentere materialet. Slik signaliserer et medieklima der det ikke lenger er best å være først. Det er tryggest å være flere.

AMERIKANSKE MEDIER

har vært forbausende ydmyke, nølende og forsiktige med å komme med kritikk av den andre Irak-krigen og Bush-regjeringens handlinger. Kritikken finnes, men den pakkes gjerne høflig inn. Anerkjente Harpers magazine kan fortelle at det fram til januar 2004 ikke hadde vært ett tilfelle hvor en amerikansk avis hadde kalt noe Det hvite hus hevdet om Irak for en løgn.

Situasjonen avslører en uheldig balanse mellom patriotisme og kritisk holdning. Og den viser hvordan en beinhard høyreside ved å kjøre høyt press i alle saker klarer å flytte oppfattelsen av hva en balansert nyhetsdekning er. Men den selvsensuren amerikanske medier har framvist dreier seg ikke bare om å bøye seg for makten. Den viser også hva som skjer når pressens ideologi dreies bare noe grader fra kritisk samfunnsvokter til markedstilpasset produkt. Det øyeblikk spørsmålet om hva leserne bør få vite byttes ut med spørsmålet om hva leserne har lyst til å lese om, er journalistikken raskt i krise.

KANSKJE ER DET ET SIGNAL

om dreiningen at mannen som offentliggjorde dokumentasjonen av amerikansk tortur var Seymon Hersh - journalisthelten som i 1968 avslørte USAs massakre av sivile i My Lai. Det er snart førti år siden. Mens Bob Woodward, berømt fra Watergate-avsløringen i 1974, er den som fortsatt avslører intrigene i Det hvite hus. En ny generasjon burde tatt over, men det kan synes som bare de gamle heltene nå har tyngde til å fortelle at keiseren står uten klær.

AVISER,

tidsskrifter og fjernsyn er de siste åra alle blitt mer redde for å vekke avsky med sine artikler og bilder. Da amerikanere ble drept og dradd gjennom gatene i Somalia i 1993, sendte fjernsynet bildene, og Time og Newsweek trykket dem. Bildene brant seg fast i den offentlig bevissthet og ble nærmest et nasjonalt traume. Når tilsvarende nå skjedde i Irak, gjorde de det ikke. Bilder som ble trykket og sendt i Europa, ble ikke vist i USA. Og forsiktigheten går lenger: Lenge ble ikke bilder av kistene til amerikanske soldater sendt hjem fra Irak trykket. Pentagon og Det hvite hus ville ikke at slike resultater av krigen skulle vises. Først i forrige måned kom de første bildene ut.

Selvsensuren er ikke bare at mediene bøyer seg for myndighetene, den er like mye en forretningsbasert selvsensur. Bilder og historier som kan få leserne til å reagere negativt ved frokostbordet er man forsiktig med. Først når skandalen blir stor nok, brytes den tekkelige selvsensurens mening.

MICHAEL MOORE ER EN AV DEM

som ikke nøler med å kritisere, men denne uka bestemte Disney seg for at de ikke ville distribuere hans siste film. «Fahrenheit 9/11» handler blant annet om Bush-familiens mange forretningsmessige forbindelser med bin Laden-familien (Det er som kjent langt lettere å påvise forbindelser mellom familien Bush og bin Laden, enn mellom Osama bin Laden og Saddam Hussein). Disney fryktet reaksjoner på filmen. Dessuten kunne de jo risikere å miste skattefordeler i Florida, der guvernøren som kjent også heter Bush. Slikt kvalifiserer til gullmedalje i feighet, skriver New York Times. For Disney er det bare et spørsmål om forretninger: Underholdningsparken Disney World er lønnsommere enn Moores Bush-kritikk. I et markedsorientert landskap får vi jo bare den kritikken som lønner seg. Og Moore bør nå ha stoff til en film til: En om feige mediekonsern.