UT AV SKOLEN: Førstehåndsfortellinger fra de som faller av i den videregående skolen, som de som forteller i «Pøbler», vitner ofte om manglende livsmestring og en selvfølelse som har blitt bygget ned i årevis.
UT AV SKOLEN: Førstehåndsfortellinger fra de som faller av i den videregående skolen, som de som forteller i «Pøbler», vitner ofte om manglende livsmestring og en selvfølelse som har blitt bygget ned i årevis.Vis mer

Forsinket selvfølelse

Oppfølgen av de skoleforfalne kommer godt, men sent i «Pøbler».

Kommentar

Det handler, som mange, mange ganger før, om de som sakker akterut, siger unna, og en dag forlater pulten for godt. En av tre elever i videregående skole dropper ut før de har fått vitnemål. Kostnaden for samfunnet er høy, for dem selv enda høyere, og mengden av tiltak har ført til få forbedringer. Denne uken er det premiere på «Pøbler», en dokumentarfilm som viser hvordan det går når en gruppe skolefrafalne tropper opp på Pøbelprosjektet, kurset Eddi Eidsvåg startet for å hjelpe de som føler seg avskrevet med å finne en vei inn i arbeidslivet og selvrespekten.

Førstehåndshistoriene i «Pøbler» handler ofte om en blanding av vonde personlige erfaringer og møtet med en skoleinstitusjon som føles fremmed. Barn som gledet seg til å begynne på skolen, føler etter få år at alt de gjør er feil, at de verken forstår eller blir forstått. At livet har noen markante skalaer der de befinner seg på bunnen. De reagerer forskjellig på oppgavene og utfordringene kurset gir dem. Flere legger for dagen en demonstrativ defensivitet når de blir stilt krav til. Andre suger til seg det som sies og får dulten de trenger for å komme seg i fast jobb. Mange kvikner til og kommer med empatiske innspill når de blir bedt om å prøve å forklare hvorfor en tenkt elev reagerer med sinne mot en lærer som prøver å hjelpe henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er interessante prosesser å følge, samtidig som publikum uvegerlig vil få en følelse av at stimulansen og kravene kommer for sent. Dette er unge fjell, men det har allerede satt seg mange geologiske lag i dem, av manglende mestringsfølelse, av dysleksi som har hemmet dem, av mobbing som har preget dem sterkt og av aggressive reaksjonsmønstre. På noen uker prøver Eidsvåg og kollegaene å skape en selvfølelse som har blitt bygget ned i år etter år.

Noe av samme følelse ble vakt da Morgenbladet-journalist Simen Sætre for fire år siden dro tilbake til sin gamle videregående skole for å høre historiene til samtlige av de som hadde falt ut av den samme år. Flesteparten av samtalene fant aldri sted. De unge tok ikke telefonen fordi de sov til langt på dag, de møtte ikke opp til avtaler, flere av dem svarte i korthugne, skuldertrekkende bisetninger, om de svarte i det hele tatt. Mens deres jevnaldrende strevde for å få høyt nok snitt til å komme inn på et embedsstudium, slet mange av disse ungdommene med den grunnleggende livsmestringen som må være på plass for at det i det hele tatt skal være mulig å se nærmere på det akademiske innholdet. Det syntes åpenbart at de trengte langt tettere oppbacking og oppfølging enn hva en lærer med ansvar for store klasser vil kunne gi.

Under lanseringen av «Pøbler» i Haugesund argumenterte Eddi Eidsvåg for at det måtte finnes et bedre alternativ til videregående skole, for de som vansmekter der. Det er et argument som er lett å sympatisere med, samtidig som det ikke er mulig å hoppe bukk over betydningen av en viss faglig kompetanse i et arbeidsliv i endring. Men så er det viktig at det finnes andre skalaer å måle seg etter enn skolens, og der har han bygget opp én.