NEDMUNTRET: Det bør innføres sterkere insentiver for forskere som ikke prioriterer å dele forskningen sin med et bredere publikum.
NEDMUNTRET: Det bør innføres sterkere insentiver for forskere som ikke prioriterer å dele forskningen sin med et bredere publikum.Vis mer

Forskere bør oppmuntres til å skrive for folk flest

Belønn kunnskapssprederne!

Kommentar

Én ting er å etablere ny kunnskap, en annen er å klare å sette ord på hva du har funnet ut. Ifølge en undersøkelse fra Karolinska Institutet, omtalt i Aftenposten, er det vanskeligere å forstå det forskere skriver i dag enn det var for hundre år siden. Det går rett inn i den norske debatten om akademikernes rolle overfor et bredere publikum. Jurist Anine Kierulf er blant dem som har argumentert for at akademia tar for lett på sin lovfestede plikt til formidling. Det er et betydelig problem at forskere i dag knapt har noen insentiver for å formidle forskningen sin til andre enn sine egne kollegaer.

Det har å gjøre med det famøse tellekantsystemet, som ble innført i 2006, og som siden den gang har registrert og premiert publisert forskning. Forskerne får uttelling ved å publisere i de vitenskapelige organer som systemet anerkjenner, rangert som nivå 1 og nivå 2 — og det er lett å oppleve systemet som et akademisk stemplingskort, et noen hver kan bli litt nervøs av å la ligge ubrukt for lenge. Å delta i det offentlige ordskiftet, å skrive artikler eller kronikker i allment tilgjengelige tidsskrifter og aviser, belønnes ikke. Dermed er det blitt direkte kostbart for akademikere å henvende seg til folk flest, fordi det legger beslag på tid og krefter det ville være karrieremessig lurere av dem å bruke på å henvende seg til en håndfull fagfeller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forskning er naturligvis grunnmuren under universitetsbygningen. Det skal og må prioriteres. Men slik det er blitt, har vi en offentlig samtale som florerer av følelser og antagelser, der konspirasjonsteorier vinner gehør hos stadig flere — mens de statsansatte akademikerne som sitter på førstehåndskunnskap, i praksis taper på å gå inn med opplysning og korreksjoner. Et bedre system ville gitt publiseringspoeng også for tekster som skrives for bredere arenaer enn de fagfellevurderte tidsskriftene; ikke like mange, men nok til å øke prestisjen og uttellingen for denne essensielle delen av det akademiske virket.

Det kan være tøft å stå i samfunnsdebatten. Forskning er ikke fasit, og skal ikke bli behandlet som det. Det krever en viss forenkling og spissing av komplekst materiale. Med de siste årenes voksende eliteskepsis, kan forskere som går inn i betente debatter, oppleve hets og mistenkeliggjøring. Nettopp av den grunn er det viktig at institusjonene legger til rette for at forskerne likevel deltar, og støtter dem hvis det begynner å storme.

Hyppigere deltagelse utenfor akademia ikke bare kan være gunstig for offentligheten, men også for forskerne selv. Utadvendte forskere får retorisk hardere hud, de lærer seg å skjære språklig ned til beinet og få frem hva i det de driver med som er relevant for storsamfunnet, og de utfordres på en annen måte enn de blir av fagfellene. Mer og bedre forskningsformidling kan virke skjerpende på alle, i et ordskifte som i litt for stor grad tillater sakte sløving.