Forskerne og oppdragsgiverne

I en artikkel i Dagbladet den 7. juni kritiserer Helge Seip forskningsmiljøene som har studert grunnvannet på Gardermoen for bl.a. ikke å informere om risikoen for hvilke belastninger driften av flyplassen vil kunne ha på naturmiljøet. At Seip refererer til behandlingen i NENT (Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi) av det som de mener er forskernes «sandpåstrøingsvirksomhet»,betrakter jeg i denne sammenheng som irrelevant. NENTs synspunkter i denne saken vil behandlet i andre kompetente organer.

Jeg kjenner rimelig godt til universitetenes grunnvannsforskning de siste ti år gjennom mitt arbeid i henholdsvis Norsk hydrologisk komité, Norges allmennvitenskapelige forskningsråd/Norges forskningsråd og nå ved Universitetet i Oslo.

På 1980-tallet var det naturvitenskapelige problemstillinger knyttet til grunnvann og grunnvannsforurensinger som sto i fokus for de universitetsmiljøer som tok initiativ til prosjektet «Miljø i Grunnen - Faneprosjekt Gardermoen». Forskningen i dette prosjektet har vært avgrenset til naturvitenskapelige tema, med det mål å øke kunnskapen om de mange komplekse prosesser knyttet til vannets bevegelse i grunnen og de bio-geokjemiske prosesser som bidrar til å fjerne forurensinger i vann når det ppholder seg i grunnen. I de aktuelle fagmiljøene er det, så vidt jeg kjenner til, ikke blitt utført noen akademisk forskningsaktivitet på temaet «risikoanalyse» knyttet til grunnvannet på Gardermoen. Når samfunnsvitenskapelige miljøer nå, snart ti år etter at den naturvitenskapelige grunnvannsforskningen startet, uttrykker kritikk m.h.t. hvilke problemstillinger det ikke er forsket på, finner jeg grunn til å spørre om disse grupperinger ikke burde ha kommet på banen på et tidligere tidspunkt og bidratt konstruktivt til det de nå etterlyser?

Da Stortinget besluttet å lokalisere hovedflyplassen til Gardermoen, var en av premissene at grunnvannsmagasinet under flyplassen skulle behandles som en nyttbar drikkevannskilde (?) og derfor skjermes for forurensinger. At driften av en flyplass med anvendelse av avisingskjemikalier og håndtering av flybrensel medfører risiko for forurensinger, burde være innlysende, også for våre folkevalgte. Dertil kommer katastrofesituasjoner som, eksempelvis, når et fly med mer enn 100 tonn drivstoff havarerer. Og hva med forurensingspotensialet fra all annen virksomhet over grunnvannskilden?

Forskningsmiljøenes oppfatning var at en realistisk, forskningsmessig problemstilling kunne defineres til: Hvordan redusere risikoen for at forurensinger på overflaten skal nå ned til grunnvannet ved å finne ut av hvilke forurensingsbelastninger dette området tåler? Kunnskap om grunnens renseevne er en forutsetning for å kunne bedømme hvilke risiki en har for alvorlige grunnvannsforurensninger. De episoder en hadde på Gardermoen sist vinter, hadde klar sammenheng med et betydelig overforbruk av avisingskjemikalier på rullebanene.

Det kan nevnes at de samme fagmiljøer som initierte Gardermoen-prosjektet også ønsket å sette i gang et parallelt prosjekt på grunnvann i fjell. I tilknytning til den kritikk som forskerne på Gardermoen nå utsettes for, kan det være fristende å stille spørsmålet om vi ville hatt et like katastrofalt Romeriksport-prosjekt dersom prosjektet om grunnvann i fjell var kommet i gang på samme tid som Gardermoen-prosjektet? Eller har universitetenes innsats bidratt til at en har fått en miljømessig god flyplass, vinterens episoder til tross?

For å bedømme hva som er forurensingsfaren, kan det være nyttig å ha en oppfatning om hva naturens renseprosesser består i. De vanligst forekommende forurensinger kan «brytes ned» til ufarlige, naturlige stoffer. Denne nedbrytningen skyldes dels kjemiske prosesser, dels mikrobiologiske prosesser hvor bakterier «spiser» de forurensende stoffer og omsetter disse til ufarlige stoffer som karbondioksyd (CO) og vann (HO). Effektiviteten av slik nedbrytning avhenger av en rekke av egenskapene til jordsmonnet og de geologiske og klimatiske forhold.

Nedbrytningsprosessene er meget kompliserte, og det mangler ennå mye kunnskap om rensekapasiteter i jordsmonn. Bl.a. vil tilførsel av for store mengder organiske forurensninger føre til så stor biologisk aktivitet at det blir mangel på oksygen, hvilket medfører eutrofe forhold som kan drepe hele prosessen. Kunnskap om naturens prosesser er nødvendig for at ingeniørene/konstruktørene skal ha muligheter til å lage teknisk/økonomiske miljømessige gode løsninger innenfor en rekke forskjellige problemstillinger, enten det gjelder flyplasser, industrianlegg, transportterminaler, landbruksvirksomhet, osv.

Den faglige kvalitet på Gardermoen-prosjektet ble i 1996 evaluert av en gruppe ordiske ydrogeologer. I 1998 gjennomførte Norges forskningsråd en grundig evaluering av geofagene i Norge. I begge disse evalueringene ble Gardermoen-prosjektet vurdert som meget tilfredsstillende. Et måltall for prosjektets størrelse er at det til sammen ved UiO, NLH og NTNU er utdannet, eller under utdannelse, 14 dr.gradskandidater. Antallet hovedfagsoppgaver ved de samme institusjonene er langt flere.

Universitetenes forskningsinnsats har vært knyttet til det som er sentrale oppgaver for universitetene - produksjon av kunnskap og forskningsbasert undervisning. At den kunnskap som forskningsaktivitetene på Gardermoen har resultert i, er brukt av utbyggerne av flyplassen og deres konsulenter, er riktig og viktig. Men de forskerne som har vært engasjert i Gardermoen-prosjektet, verken bør eller kan ta ansvar for alle de anvendelser som bruker den kunnskap de har produsert. Tilgjengeligheten av forskningsresultatene burde også være tilfredsstillende, idet informasjon om det aller meste av prosjektets publikasjoner er lagt ut på MDs Internett-side: http://www.miljo.net/.

Til slutt noen ord om kommentarene m.h.t. forskningsfinansiering gjennom «oppdrag». I denne konkrete saken fant Luftfartsverket og forskningsmiljøene ved U&H-institusjonene at de hadde en felles interesse i økt kunnskap om forurensingsprosesser i grunnvann, samt å utdanne unge mennesker med solide kunnskaper i relevante naturvitenskapelige tema. Det er Forskningsrådet som har inngått samarbeidsavtalene med Luftfartsverket, og pengene forvaltes av rådet.

Seip stiller også spørsmål om det ikke hadde vært riktigere at forskningen hadde foregått i regi av offentlige faginstanser. Til det vil jeg si, rent generelt, at forskning styrt av myndigheter som er under politisk kontroll, er meget betenkelig. Det er, som Seip også berører i sitt innlegg,eksempler på uheldige sider ved denne form for organisering av forskning. Nå ligger det i sakens natur at informasjon om uheldige sider ved en offentlig forskningsfinansiering som, i ytterste konsekvens, blir styrt politisk, neppe vil være lett tilgjengelig. Det ville være meget interessant om NENT og, ikke minst, media ville interessere seg for denne problemstillingen i langt større grad enn de gjør i dag. Det vil forundre meg om ikke noen av de holdninger som daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen ga uttrykk for i en konkret sak, om at for hvert utsagn som «professorene på Blindern» kommer med, skulle han stille ti professorer som hadde andre, d.v.s. Miljøverndepartementets oppfatninger om saken, sitter i mange departementale vegger.