ANMELDELSE: Noen venner kjenner hverandre så godt at de vet hvordan den andre puster om natta. Sånn er det med Jim og Tommy i Per Pettersons nye roman «Jeg nekter». Som voksen tenker Tommy tilbake på alle gangene han «lå over på rommet til Jim ved siden av han i senga, og den gikk så stille for seg den pustinga, at du trudde han var død og måtte lene deg over for å forsikre deg om at det ikke var tilfelle.»
Tommys minne forteller om nærhet, forbindelse og trygghet - varme kropper, jevnt åndedrett. Men også om redsel, fravær og forsvinning. Det kunne samtidig vært en oppsummering av «Jeg nekter»: En vakker og trist og barmhjertig og ubønnhørlig tekst som ikke er like perfekt gjennom hele, men som likevel bekrefter Per Pettersons status som en av Norges aller, aller beste romanforfattere i dag.
«Jeg nekter» er en roman om vennskap. Eller kanskje heller om fellesskap: Om de forskjellige skjøre og seige nettverkene - vennskap, slektskap, naboskap, ekteskap - som stenger oss inne, holder oss oppe, forteller oss hvem vi er. Likevel er alle hovedpersonene her alene i verden når vi treffer dem. Fra et nåtids-punkt i 2006 ser Jimmy, Tommy og Tommys søster Siri tilbake på det som en gang forbandt dem.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger