ANMELDELSE: Noen venner kjenner hverandre så godt at de vet hvordan den andre puster om natta. Sånn er det med Jim og Tommy i Per Pettersons nye roman «Jeg nekter». Som voksen tenker Tommy tilbake på alle gangene han «lå over på rommet til Jim ved siden av han i senga, og den gikk så stille for seg den pustinga, at du trudde han var død og måtte lene deg over for å forsikre deg om at det ikke var tilfelle.»

Tommys minne forteller om nærhet, forbindelse og trygghet - varme kropper, jevnt åndedrett. Men også om redsel, fravær og forsvinning. Det kunne samtidig vært en oppsummering av «Jeg nekter»: En vakker og trist og barmhjertig og ubønnhørlig tekst som ikke er like perfekt gjennom hele, men som likevel bekrefter Per Pettersons status som en av Norges aller, aller beste romanforfattere i dag.

«Jeg nekter» er en roman om vennskap. Eller kanskje heller om fellesskap: Om de forskjellige skjøre og seige nettverkene - vennskap, slektskap, naboskap, ekteskap - som stenger oss inne, holder oss oppe, forteller oss hvem vi er. Likevel er alle hovedpersonene her alene i verden når vi treffer dem. Fra et nåtids-punkt i 2006 ser Jimmy, Tommy og Tommys søster Siri tilbake på det som en gang forbandt dem.