Forskjeller i skolen

FORSKJELLENE MELLOM

elevene i dagens skole er større enn noensinne. Hvor ligger årsaken og hvem har ansvaret? Er det reformpedagogikken eller politikerne?

Dagbladet har på lederplass (16.03. og 19.03.) og dessuten i en kommentarartikkel av Gudleiv Forr (22.03.), tatt opp spørsmålet om skolens mulighet til å utjevne sosiale skillelinjer og skape større likhet mellom elevene. Artiklene har utgangspunkt i de ferske karakterundersøkelsene fra ungdomsskolen, som «viser at skolen bare reproduserer den ulikheten vi er født inn i». Dagbladet ser dette blant annet som uttrykk for at «den velsignede moderne reformpedagogikken med sine prosjekter og sin elevstyrte læring» ikke har holdt mål. Raljeringen over reformpedagogikken gjentas i lederartikkelen (29.03) om sidemålet som svekkes.

Vi stiller oss noe spørrende til denne analysen og til skyld og ansvarsforholdene som blir vurdert på lederplass og i Forrs artikkel «Skole for ulikhet». Utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet reserverer seg mot formuleringen «skyld» både når det gjelder tidligere regjeringer og sin egen. Derimot poengterer hun det utdanningspolitiske ansvaret som er knyttet til skolereformene og til virkningen av dem. Hun konstaterer at forskjellene i norsk skole har økt på 90-tallet, og at de er større i Norge enn i en del andre land. Dessuten minner hun om at likhet og likeverd ikke er det samme. Skolens mål har aldri vært å fremme likhet i snever forstand, men å gi likeverdig utdanningstilbud. (24.03.)

MEN SELV MED

denne oppklaringen, blir også Clemets analyse mangelfull. Konsekvensene av utdanningspolitikken for skolens hverdag er det først og fremst lærerne som kjenner. Hilde Bentsen, klassestyrer ved en av Oslos barneskoler i 25 år, spør i et innlegg i Aftenposten (1.04) om lærerne er ansvarlige for alt i norsk skole. Hun har registrert kritikken fra sentralt hold om at lærerne i 90-tallets skole ikke er flinke nok til å stille krav til elevene, og at de trekker seg tilbake overfor de svake. Dessuten har hun merket seg en uttalelse fra Kristin Clemet om at «norsk skole reproduserer systematisk ulikheter». I relasjon til disse beskyldninger beskriver hun sin egen arbeidssituasjon, påviser presset på læreren og innstrammingen av driftsmidlene. Hun vil ikke «gå med senket hode og føle seg ansvarlig for de politiske valg andre gjør». Sett fra skolehverdagen er Høyres skolepolitikk ikke i samsvar med den retorikken som brukes. Desentralisering og overføring av ansvar til den enkelte skole er programfestet. På den annen side blir det opprettet et omfattende byråkratisk system for kunnskapskontroll i form av sentralt styrte tester og prøver. Dette kan forskyve innholdet i lærergjerningen.

Gjennom satsing på kontroll, målinger og skolestatistikk kan vi være på vei inn i en tenkning når det gjelder personer og elever, som er preget av det filosofen Hans Skjervheim skriver om i sitt berømte essay «Det instrumentalistiske mistaket.» Christian W. Beck tar opp dette i en kronikk i Aftenposten (22.03) i forbindelse med opprettelsen av et nytt statlig utdanningsdirektorat for det framtidige Skole-Norge. Når kunnskapen blir redusert til det som først og fremst kan kvantifiseres, blir pedagogikken redusert til teknikk og teknokratiske prosesser. Dermed fjerner en seg fra det menneskelige grunnlaget for undervisning og læring. De sider ved skolens virksomhet som kan komme til å lide under et nytt kontrollregime, er det holdningsskapende arbeidet, utviklingen av fellesskapet i klassen og på skolen.

DAGBLADARTIKKELEN

«Offentlige kutt - privat økning» (26.02) viser tydelig hvordan skolen følger samfunnsutviklingen for øvrig. Offentlige skoler legges ned, klassene blir større og lærerene færre. Samtidig er antallet private skoler fordoblet de siste fem åra. Elever i den offentlige skolen får mindre av alt. Mindre plass på skolen, mindre lærertid og mindre penger til materiell. Dette viser tall fra Grunnskolens informasjonssystem. Samtidig blir det opprettet stadig flere private skoler hvor lærene har mer tid til elevene, og hvor både klassene og skolene er mindre. Elever som går på offentlige skoler, får mindre tid sammen med læreren og færre får spesialundervisning. Det siste året er det blitt 1800 færre lærere i skolen, mens det samtidig er blitt flere elever. Dermed har det gjennomsnittlige antallet elever per lærer økt.

Konsekvensene av denne skoleutviklingen, av flere privatskoler, fritt skolevalg, individuelle lærerlønninger, offentliggjøring av skoleresultatene osv, kan bli at stadig flere akademikere og andre middelklassegrupper sender sine barn til de beste skolene. Arbeiderklassen - og innvandrergruppene på Oslo Øst vil gå til de mindre prestisjetunge skolene. De dyktigste lærerne søker seg til A-skolene og privatskolene. Der får de mer motiverte elever og høyere lønn. Hvem er det som har ansvar for denne utviklingen? Det er i hvert fall ikke lærerne eller reformpedagogikkens skyld.

DAGBLADET PEKER

på de positive sidene ved den gamle lærerstyrte skolen, og ser dem i relasjon til de angivelige svakhetene ved reformpedagogikken: «Noen som ikke hadde de beste forutsetningene ble med de dyktigste opp. Skolen virket som en heis.» Reformpedagogikken derimot favoriserer de ressurssterke og skaper større forskjeller, hevdes det. Reformpedagogikken blir da først og fremst forstått som prosjektarbeid. Vi ser at denne metoden kan ha uønskede konsekvenser. Men dette behøver ikke å bety at alt - eller det meste - av prosjektarbeid er negativt. Prosjekter er blitt mer og mer vanlig i arbeidslivet og ellers i samfunnet. Dette forutsetter en samarbeidsevne og sosial kompetanse som det er skolens oppgave å utvikle i en tid der individualismen er et samfunnsproblem. I denne sammenheng blir prosjektarbeid viktig.

Men reformpedagogikken står for noe mer: En grunnholdning er at undervisningen må forankres i elevens- barnet og den unges livsverden - og ikke ensidig i fagene. Denne impulsen har vært en stor vinning for norsk skole. Dyktige lærere har forstått at dialog og samarbeid om undervisningen er avgjørende for god læring. Men dialog kan kombineres med faglighet, med fast holdning og med krav til elevene fra lærerenes side. En slik pedagogikk kan bidra til å gi autoriteten tilbake til lærerne. Vi viser for øvrig til Dagbladartikkelen om disiplin 30.03. og skoleprosjektet «Connect», der fire Oslo-skoler har fått svært gode resultater ved å innføre strengere regelverk og tiltak mot atferdsproblemer.

Skolens mangfold er en ressurs. Den er en felles møteplass for barn og unge med ulike evner og forutsetninger og med forskjellig sosioøkonomisk, kulturell og etnisk bakgrunn. Dette samsvarer med de grunnleggende verdier som fortsatt gjelder i vårt samfunn.

Vår skoletradisjon bygger på en enhetsskoletenkning. Intensjonen har vært å gi et mest mulig likeverdig skoletilbud med vekt på fellesskap, gjensidig forståelse og respekt. Denne tradisjonen er truet. En for stor vektlegging på kunnskaps- og ferdighetskravene, kombinert med et kontrollsystem som er kvantitativt og instrumentelt, kan komme til å sette det holdningsskapende og personlighetsdannende arbeidet i skyggen. Denne frykten gir også Dagbladet uttrykk for i en leder om «Clemets nye skole» (1.04) Det er forskjell på konkurranseskolen og skolen for fellesskapet.

Ønsker vi et samfunn hvor individene sorteres enda sterkere, og hvor de økonomiske, sosiale og kulturelle forskjellene øker, er den kursen som nå settes utvilsomt fornuftig. Men ønsker vi et samfunn med større grad av solidaritet, gjensidig respekt og mer mellommenneskelig forståelse, går vi i feil retning.