Forskjeller i skolen

PER ØSTERUD

og Jan Johnsen fra Høgskolen i Oslo, fortsetter i Dagbladet 19. april sin utrettelige innsats for å fremheve reformpedagogikkens fortreffeligheter, og samtidig advare mot alt som smaker av sterkere vektlegging av kunnskaps- og ferdighetsformidling i skolen. De setter opp et skrekkbilde av et stadig mer markert sorterings- og klassesamfunn opp mot idealbildet av solidaritets-samfunnet preget av mer mellommenneskelig forståelse. Dette idealsamfunnet kan vi åpenbart bare oppnå hvis vi beholder enhetsskoletenkningen uten endringer.

Det er vanskelig å vite om man skal være imponert eller forskrekket over slik standhaftighet, som åpenbart ikke lar seg påvirke av at virkeligheten ikke stemmer med idealbildet. Vi får stadig flere beviser på at elevenes læringsutbytte ikke er bra nok. Internasjonale sammenligninger viser at resultatene i Norge i beste fall er gjennomsnittlige. Langt alvorligere er det de samme undersøkelsene viser at nærmere en femtedel av norske elever har så svake leseferdigheter at det vil skape store problemer for dem i videre utdannelse og arbeidsliv.

Det skulle bare mangle at man ikke tar disse problemene på alvor. Og det er dette Regjeringen gjør i «kvalitetsmeldingen», med forslag som vil gjøre det lettere for skolen å virkeliggjøre det som lenge bare har vært flotte ord: målet om at alle elever har krav på en undervisning som er tilpasset den enkeltes evner, forutsetninger og behov. Alle elever er likeverdige, men ingen av dem er like. Regjeringens skolereform møter både teoristerke og teorisvake elever med respekt. Samtidig understreker reformen det nokså selvsagte at skolen skal gi alle elever en del grunnleggende ferdigheter, som alle er helt nødvendige grunnlag for all annen læring. Regjeringen fremhever derfor ferdigheter som det å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig, lese, regne og bruke digitale verktøy.

DET ER INGENTING

som tyder på at en skole som gir bedre faglig læringsutbytte, er en skole som neglisjerer andre viktige mål. Tvert imot ser det ut til at skoler der elevene har faglig fremgang, også kjennetegnes av et godt sosialt og pedagogisk klima.

Østerud og Johnsen later til å tro at man har valget mellom to ytterligheter, men også i skolepolitikken er det noe som heter den gylne middelvei. De har åpenbart valgt å overse en sannhet som skoleforskeren Alfred Oftedal Telhaug har formulert slik: «Ingen selvstendighet uten kunnskap, ingen kreativitet uten viten».

Han har også understreket samtidig (Aftenposten 25.10.03) at selvstendighet, samarbeide og kreativitet ikke kan utvikles uavhengig av «det slitsomme arbeidet med å tilegne seg faglige kunnskaper og ferdigheter.»