NÅR NHO i dag samles til sin årskonferanse, er det blant annet for å dyrke sine myter om velferdsstaten. «Velferdsfellen» har de satt som tittel på årets konferanse. Går vi nærmere inn på hva de sikter til med denne betegnelsen, viser det seg at velferdsordninger som mange av oss ser på som noen av de beste kvalitetstegn på det norske samfunn, framstilles som en trussel, eller altså en felle, i NHOs virkelighetsbilde.

For å underbygge dette, trenger arbeidsgiverne myter, for de har lite å hente i eksisterende kunnskap om feltet. På flere områder trekker nemlig denne i motsatt retning av det NHO hevder.

LA OSS SE PÅ noen av disse mytene. I invitasjonen hevder arbeidsgiverorganisasjonen at sjenerøse trygder og gode lønninger skyver eller trekker mange ut av arbeidslivet. På grunnlag av denne udokumenterte påstanden spør de så retorisk: «Er det realistisk å minske andelen utenfor arbeidslivet uten å akseptere større forskjeller?» De uuttalte svarene er åpenbart at NHO mener at velferdsordningene er for gode og minstelønningene for høye.

Dette har NHO alltid ment, så det overrasker ikke. Det nye i år er at arbeidsgiverne prøver å innta posisjonen som talsmann for dem som «faller utenfor». De hevder indirekte at flere vil komme i arbeid hvis vi svekker trygdeordningene og reduserer minstelønningene, og dermed øker forskjellene i samfunnet.