Forskjønnelsen av det heslige

RØD-SAKEN: Det er forstemmende å måtte konstatere at en fram- tredende norsk høyesterettsdommer ønsker å bidra til skjønnmalingen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

«DET KAN UMULIG VÆRE en domsstols oppgave å minimalisere eller forskjønne det heslige», sa forskningsdirektør Odd-Bjørn Fure ved Holocaust-senteret i sin kritikk av Knut Rød-dommen under et seminar i desember 2006. Mon det? Kan det hende at Fure her, i kraft av sin vantro, snarere kom til å formulere det som er kjernen i rettsprosessen mot politiinspektør Rød og frifinnelsen av ham i to omganger i henholdsvis 1946 og 1948? På samme seminar beskrev Fure den frifinnende dommen i Rød-saken som omgitt av et mysterium. Men er den egentlig det, om vi ser nøyere etter?Rød-saken dreier seg om den norske politiinspektør Knut Rød i det nazifiserte Statspolitiet som ble frifunnet under rettsoppgjøret for sin sentrale rolle i arrestasjonen og deportasjonen av jødene i Oslo-området 1942-1943. I Dagbladet 14. februar kom høyesterettsdommer Georg Fr. Rieber-Mohn med et overraskende innspill i forhold til denne dommen. Grunnen til at Rød ble frifunnet er iflg. Rieber-Mohn at retten den gang gjorde en veloverveid og riktig bevisvurdering i forhold til tiltalen. Men hva slags bevisvurdering dreide dette seg om? Formelt sett foretok retten en verdiavveiing av Røds ulike handlinger, men ingen bevisvurdering i klassisk (og beste) juridiske forstand. Hva Knut Rød hadde vært med på i forbindelse med deportasjonen av de norske jødene var det ingen større uenighet om. Spørsmålet retten i stedet stilte seg var hvordan disse handlingene skulle betraktes. Rieber-Mohn ser for sin del ingen problemer ved at enkeltstående tjenester utført for motstandsbevegelsen ble veid opp mot Røds framstående rolle under arrestasjonen av jødene når retten skulle begrunne sin frifinnelse. (En «gode gjerningers overvekt»-logikk som for øvrig historieprosjektet «Å overkomme fortiden» ledet av professor Hans Fredrik Dahl har påvist ble svært sjelden anvendt i det norske rettsoppgjøret.) For Rieber-Mohn hefter det derfor verken noe kritikkverdig eller oppsiktsvekkende ved den frifinnende dommen. Han er tvert om sterkt beroliget av nettopp den samme tankegang og formulering som har opprørt dommens kritikere: konklusjonen om at «De handlinger som isolert sett kan ses som bistandshandlinger var nødvendige for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid.» (sitat fra 1948-dommen)

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer