Forskjønnelsen av det heslige

RØD-SAKEN: Det er forstemmende å måtte konstatere at en fram- tredende norsk høyesterettsdommer ønsker å bidra til skjønnmalingen.

«DET KAN UMULIG VÆRE en domsstols oppgave å minimalisere eller forskjønne det heslige», sa forskningsdirektør Odd-Bjørn Fure ved Holocaust-senteret i sin kritikk av Knut Rød-dommen under et seminar i desember 2006. Mon det? Kan det hende at Fure her, i kraft av sin vantro, snarere kom til å formulere det som er kjernen i rettsprosessen mot politiinspektør Rød og frifinnelsen av ham i to omganger i henholdsvis 1946 og 1948? På samme seminar beskrev Fure den frifinnende dommen i Rød-saken som omgitt av et mysterium. Men er den egentlig det, om vi ser nøyere etter?Rød-saken dreier seg om den norske politiinspektør Knut Rød i det nazifiserte Statspolitiet som ble frifunnet under rettsoppgjøret for sin sentrale rolle i arrestasjonen og deportasjonen av jødene i Oslo-området 1942-1943. I Dagbladet 14. februar kom høyesterettsdommer Georg Fr. Rieber-Mohn med et overraskende innspill i forhold til denne dommen. Grunnen til at Rød ble frifunnet er iflg. Rieber-Mohn at retten den gang gjorde en veloverveid og riktig bevisvurdering i forhold til tiltalen. Men hva slags bevisvurdering dreide dette seg om? Formelt sett foretok retten en verdiavveiing av Røds ulike handlinger, men ingen bevisvurdering i klassisk (og beste) juridiske forstand. Hva Knut Rød hadde vært med på i forbindelse med deportasjonen av de norske jødene var det ingen større uenighet om. Spørsmålet retten i stedet stilte seg var hvordan disse handlingene skulle betraktes. Rieber-Mohn ser for sin del ingen problemer ved at enkeltstående tjenester utført for motstandsbevegelsen ble veid opp mot Røds framstående rolle under arrestasjonen av jødene når retten skulle begrunne sin frifinnelse. (En «gode gjerningers overvekt»-logikk som for øvrig historieprosjektet «Å overkomme fortiden» ledet av professor Hans Fredrik Dahl har påvist ble svært sjelden anvendt i det norske rettsoppgjøret.) For Rieber-Mohn hefter det derfor verken noe kritikkverdig eller oppsiktsvekkende ved den frifinnende dommen. Han er tvert om sterkt beroliget av nettopp den samme tankegang og formulering som har opprørt dommens kritikere: konklusjonen om at «De handlinger som isolert sett kan ses som bistandshandlinger var nødvendige for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid.» (sitat fra 1948-dommen)

Artikkelen fortsetter under annonsen

PER OLE JOHANSEN påviser i artikkelen «Oppgjøret med statspolitiet» i den nylig utkomne boken «På siden av rettsoppgjøret» at både vitne- og bevisføring samt dom i den første lagmannsrettssaken innebar en klar idealisering av Knut Rød. Dette sett i forhold til den mer nøkterne framstilling han ga i avhørene forut for rettssaken av sitt eget virke i Statspolitiet og grunnene til å akseptere tjenesten der. I denne forklaringen har hjelpen til motstandsbevegelsen en svært marginal plass og oppgis ikke som grunn verken for at han gikk inn i N.S. eller Statspolitiet. I sentrale vitneavhør forut for den første rettssaken berettes dessuten om en politiinspektør som svært motvillig og først etter å ha blitt sterkt presset var villig til å yte motstandsbevegelsen noe bistand, men som på vesentlige punkter også unndro seg. Dette er ikke bildet av en mann som i 1941 ifølge dommen «gikk inn i NS utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeid» (sitat fra 1948-dommen).

DET ER UNDER hovedforhandlingen i 1946 at inntrykket skapes av Rød som en helstøpt og engasjert motstandsmann. 14 av de 18 vitnene var forsvarets. 12 av dem, hvorav 9 tidligere politikollegaer av Rød, fortalte om enkelttjenester overfor motstandsfolk ytt av Rød på forespørsel. 2 personer (en bror og en venn) var karaktervitner som kunne fortelle om Knut Røds klart antinazistiske holdninger. «Var du til stede under hovedforhandlingen?» var iflg. Johs. Andenæs spørsmålet lagmann Solem stilte en av sine bekjente da denne fant å kritisere Rød-dommen (intervju med Johs. Andenæs i Dagbladet 19. november 1982). I et tekstanalytisk så vel som i et juridisk perspektiv framstår begge dommene med en særdeles stor vilje til frifinnelse, sakens empiriske bakgrunn tatt i betraktning. Knut Rød gjøres til en uforbeholden motstandsmann, mens de samlede fakta i langt større grad tyder på at han var det man i dag ville karakterisere som en opportunist og karrierist innenfor den nazifiserte politietaten. «Glemte landsvikoppgjøret jødedeportasjonene?» spurte journalisten Gerd Benneche i Dagbladet 6. april 1979. Skal man i dag forstå frifinnelsen av Knut Rød er det etter vårt syn utilstrekkelig å betrakte dommen isolert og bare ut fra dens bokstavelige mening. Å kun forsvare eller motsatt: kun uttrykke indignasjon over dommen gir oss ikke den nødvendige innsikt i hvorfor Knut Rød ble frifunnet. Utfallet av rettsprosessen mot Knut Rød må ses i lys av mer overordnede føringer av både juridisk, historisk og sosial art. Et sentralt punkt her er det juridiske rammeverket som kom til å strukturere det norske etterkrigsoppgjøret. I ettertid kan vi se at det norske majoritetssamfunnet forberedte sitt eget oppgjør gjennom landssvikanordningen og gjennom den provisoriske anordningen av 4. mai 1945 om straff for utenlandske krigsforbrytere. Spesielle juridiske forberedelser i forhold til destruksjonsprosessen som det jødiske minoritetssamfunnet utsattes for ble derimot ikke foretatt. Høyesterett presiserte dessuten tidlig at en person ikke både kunne tiltales for landssvik og etter krigsforbryterbestemmelsen. Terminologisk og juridisk sett falt nordmenns deltakelse i krigsforbrytelser derfor de facto i et tilnærmet rettstomt rom. Påtalemakten forsøkte å subsumere Røds deltakelse i deportasjonen av jødene under § 223 (frihetsberøvelsesparagrafen) i den alminnelige straffelov, men dette vant ingen gjenklang hos flertallet av dommerne i den første lagmannsrettssaken. Påtalemyndigheten frafalt derfor dette tiltalegrunnlaget i rettsprosessens andre runde.

RØD-SAKEN med alle dens aspekter framstår i dag som et symbol på den statlige, institusjonaliserte kollaborasjon som fant sted i Norge under det tyske okkupasjonsstyret, ikke minst via den symbiosen som oppsto mellom tysk okkupasjonsmakt og norsk politi. Dette var en legering som viste sin uhyggelige effektivitet da norske jøder ble arrestert med deportasjon ut av landet for øye. Saken er i like høy grad et symbol for manglende norsk vilje til å erkjenne og ta inn over seg hvordan nordmenn - som selv ikke nødvendigvis var nazistisk motiverte - kunne bli trukket inn i og virke i den operative kjernen som gjennomførte aksjonen mot jødene.Rød-dommen er en sminket dom. Sammen med en rekke andre landssviksaker mot personer som deltok i registreringen, arrestasjonen og den økonomiske likvidasjonen av jødene i Norge fortjener denne dommen i dag å bli skrapet dypt i og ytterligere gransket. Det er da forstemmende å måtte konstatere at en framtredende norsk høyesterettsdommer i stedet fortsatt ønsker å bidra til skjønnmalingen.