Forskning, Bibel og fanden

I EN HELSIDES annonse i Magasinet 13. august forsøker ansamlingen bak «MorFarBarn» å radbrekke eksisterende forskningsresultat, som viser at barn med lesbiske og homofile foreldre har det like godt som andre barn. Annonsørene forsøker blant annet å så tvil om metodebruken. De går imidlertid glipp av et vesentlig poeng, nemlig at den kvalitative forskningstradisjonen er veletablert innen samfunnsforskning som felt. Innenfor denne tradisjonen gjør man ikke, slik annonsørene hevder, krav på statistisk generaliserbarhet. Derimot er metoden velegnet til å frembringe kunnskap om nye forhold i samfunnet. Troverdigheten i forskningen blir ivaretatt blant annet ved sammenligning med tilsvarende forskning på den nasjonale og internasjonale arena. Innenfor psykologisk forskning på barn av lesbiske og homofile er flertallet av undersøkelsene blitt utført ved hjelp av en kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder. Det er standard metode innenfor samfunnsforskningen. Det er oppsiktsvekkende at de ikke vet det, i beste fall ikke nevner.

INNLEDNINGEN til den internasjonale forskningen på 1970 tallet var at man i mangel på empirisk forskning antok at barna ville utvikle atypisk kjønnsutvikling, kjønnsidentitet og kjønnsrolleatferd. Man fryktet ikke minst at barna ville bli homoseksuelle. Empiriske undersøkelser ble igangsatt for å se om det var noe hold i disse antagelsene og konkluderte med at det var det ikke (SoU 2001:10). Det er rimelig grunn til å anta at dersom det hadde vært tilfelle hadde annonsørene brukt resultatet for å understøtte sitt syn. Det gjør de ikke. Annonsørene benytter et velkjent retorisk grep når forskningsresultatene er i strid med egne synspunkter, og ser bort fra vitenskapelige minimumskrav om å dokumentere egne synspunkter. På den måten leser Benestad og hans kompanjonger forskning som fanden leser Bibelen. Annonsørene forsøker også å trekke undertegnedes troverdighet som forsker i tvil som forfatter av hovedfagsoppgaven «Ungdommer med lesbiske mødre hvordan tar de det?» (Stiklestad 2003). I denne sammenheng forsøker de å redusere undertegnede til det de kaller «lesbisk aktivist». Det er mitt homopolitiske engasjement i LLH det siktes til. Benestad og co er tydeligvis av den oppfatningen at forskningsresultat fremstår som mer troverdig bare dersom forskeren ikke engasjerer seg i samfunnsdebatten. Om ikke nevnte hovedfagsoppgave holder mål etter annonsørenes standarder, kvalifiserte den til videre doktorgradsstudier med temaet «Barn i homoseksuelle familier».