Forskning er en kampsport!

«For på andre siden av tauet, utenfor ringen, står publikum og roper på mer! Det er stor interesse for forskningsstoff.»

Med dagens debatt i mediene og i våre universitets- og høyskolemiljøer om styring av norsk forskning kan det nesten fortone seg som om forskningen virkelig er blitt en kampsport.

Og med NIFUs (Norsk institutt for studier av forskning og utdanning) funn av publiseringshyppighet og forskernes evne og vilje til formidling, kan kampsportbegrepet raskt også omfatte formidlingssiden i norsk presse.

Kampen er nemlig ikke mindre på denne arenaen. For innenfor vår del av sporten finner vi også to aktører: forskeren og journalisten. Utenfor ringen står vi som har fått i oppgave å sørge for at formidling skjer - side om side med de som har betalt for gildet: publikum.

Mange er interessert i å få vite hva som skjer - og om denne bruk av offentlige penger er fornuftig i forhold til å investere i barnehager eller eldreomsorg. For politikerne er ofte det kortsiktige aspektet viktigst når de står til valg. Forskningen kommer til kort, fordi den lider under «langsiktighetsperspektivet» - den gir i beste fall resultater først når neste stortingsperiode er over.

Tilbake til sporten: Forskeren er kilden til stoffet og den av partene som er mest defensiv. Hun er personen som bedriver sin seriøse forskning - og som på behørig vis også sørger for at hennes fagfeller får innsikt i de resultater som måtte komme. Slik skal det være - denne formidlingen er den vesentligste. Skjønt resultater i form av sluttprodukter er ikke et krav man kan eller skal stille til all forskning. Det ligger i forskningens natur at det ofte er prosessen som er målet - og innenfor grunnforskningen er det etableringen av ny viten som er drivkraften bak forskningsinnsatsen.

På motsatt side i ringen står journalisten. Ofte en dyktig skribent med stor erfaring i å vinkle stoffet så det blir leseverdig. Men også journalisten skal produsere stoff som selger. Kampen om spalteplass er stor i dagsavisene - og det er en kjent sak at veldig mye av det som skrives, aldri kommer på trykk. Og forskning er ofte vanskelig salgbart, med mindre det blir tabloidisert. Og da er kampen i gang!

Noen forskere opplever å bli sitert feil eller å få sin forskning forvrengt av en journalist. Hvis saken på toppen av det hele kanskje også har fått en tittel som virker direkte fremmed - ja, den forskeren vil bruke lang tid før hun vil ha noe med journalister å gjøre.

Hva kan gjøres? Ringen må utvides. Det må endring til på spilleregler og for deltakelse i sporten. Som i alle sportsgrener må vi få trenerne på banen. Trenere som kan bygge opp kompetanse, som kan utvikle hjelpemidler og som kan stimulere utøverne. To lag - og to typer trenere.

Forskeren må få incitamenter for å fortsette sin formidling. Vi må vise frem de gode, de som har valgt å vise ansikt - og som kanskje til og med har våget å kle av sitt fag den akademiske kappen. Den forsker som våger å fortelle om sin forskning på et vis som gjør at selv en ungdomsskoleelev synes det er interessant - hun har også tatt et samfunnsmessig ansvar. Uten denne synliggjøring får vi ikke flere til å velge forskeryrket, ei heller greier vi å snu trenden med at jenter velger bort realfag i sin videreutdannelse. Og ikke minst blir det vanskelig å få til en generell interesse for den til dels lukkede verden som forskningen i mange år har vært. Dette er i ferd med å endres - men det er ennå langt igjen.

For det er en kunst å formidle slik. Det krever stor skriveferdighet eller formidlertalent. Vi har noen slike formidlere. Felles kjennetegn er at de er produktive - og de blir lett overforbrukt! Debatten i mediene siste uker om de få som styrer samfunnsdebatten, er et tydelig eksempel på dette. Det går ikke en dag uten at «rikssynserne» er på banen i en eller annen form.

Hva med resten av forskerstanden? Er de ikke i stand til å formidle til allmennheten? Hva forteller de til sine venner, som sikkert ofte er interesserte i hva man bruker dager og kvelder til, på institutter og laboratorier? Noe må de jo formidle.

Jeg er overbevist om at det er mange som gjerne ville våge seg utpå, men som ikke tør. De bør få hjelp fra kolleger som er dyktige i faget, fra informasjonsavdelingene på institusjonene, som daglig håndterer denne type utfordringer, eller fra institusjonen selv. Og nytter ikke det, bør innføring av belønningsmekanismer kunne være et egnet middel. Publisering i internasjonale fagtidsskrifter er den ypperste belønning en forsker kan få. Det er ofte utløsende for økt anerkjennelse, internasjonalt fokus på forskeren og på hele miljøet rundt. Og ikke minst gir det et godt pluss når man neste gang skal søke om midler til videre forskning innenfor feltet. Kanskje tiden er inne for innføring av en viss form for kreditt også for allmennrettet formidling.

«Forskningen er ikke over før den er formidlet.» Sitatet er fra forskningsministeren Kristin Clemet under åpningen av nettstedet «forskning.no». Nettstedet er etablert av Forskningsrådet, universitetene og høgskolene for å legge til rette for en kanal ut mot offentligheten, en kanal som er enkel å nå både for skribent og leser.

Et særtrekk ved den allmennrettede formidlingen er at et fåtall forskere er svært aktive og synlige. Halvparten av alle populærvitenskapelige bidrag er publisert av 6 prosent av det faste vitenskapelige personalet. Likeledes er halvparten av alle bidrag til allmenn samfunnsdebatt publisert av 4 prosent av forskerne.

Dette er nøyaktig de samme prosentandelene som i den tilsvarende undersøkelsen ti år tidligere. (NIFU skriftserie nr. 15/2001)

Hvem har vi så som utmerker seg i faget? Terje Tvedt kan nevnes - samfunnsforskeren som har skapt stor interesse for vannets betydning for kulturutvikling gjennom fjernsynsserier og andre formidlingstiltak.

Dagfinn Skre med Kaupang-undersøkelsen, som viser utgravningene av vikingenes handelsplass - og Norges eldste by. Bare dette prosjektet har hatt over 200 omvisninger, 30 møter med departementer, næringsliv og organisasjoner - og ikke mindre enn 116 oppslag i massemedia. Og alt dette i løpet av de siste tre måneder.

Og Dag O. Hessen, biologen som har vært spydspiss ved Forskningsrådets lansering av Miljøvisjon 2030. Og ikke å forglemme Kaare Norum - eksrektor ved Universitetet i Oslo, som også fikk universitetets formidlingspris i 1995. Fellesnevneren er at de er få - og at de er dyktige.

Hva så med journalisten? I dag er opptak på journalisthøyskolen et av de trangeste nåløyer å komme gjennom. Vi bør derfor anta at det er de mest motiverte og de beste som kommer inn. Jeg stiller spørsmål ved hvorfor vi har så få gode forskningsformidlere blant journalistene. Er det fordi de så skarpt skiller mellom det å formidle fag - og det å bedrive faget journalistikk? Hvorfor er det også på denne side i ringen de ytterst få som glimrer med sin tilstedeværelse, mens massen ellers nesten går i flokk? Kan det være redaktørene som svikter? Kan det være at de som sitter og trekker i trådene i våre mediehus, ikke har fått øynene opp for at forskning er godt stoff?

Ta gjerne en titt over Kjølen - til våre svenske kolleger: Dagens Nyheter har vitenskapssider i sine helgeutgaver - og i Danmark utgir Berlingske Tidende eget vitenskapsbilag. Og de blir lest.

For på andre siden av tauet, utenfor ringen, står publikum og roper på mer! Det er stor interesse for forskningsstoff.

Heldigvis er flere ting «på gang»: Under Forskningsdagene - som i år har gått av stabelen for åttende gang med flere hundre arrangementer over hele landet - har vi opplevd en kraftig dreining på arrangementenes profil, bort fra de tradisjonelle foredrag og over mot det mer eksperimentelle: standupforskere - unge forskere som gir av seg selv, og som ikke er redde for å stå frem og presentere sitt budskap på en utradisjonell måte. Vi finner forskergrupper som går sammen i utradisjonelle grupperinger, nettopp for å presentere helheten i forskningen, som i det daglige ikke alltid er så lett synbart. Dette er bra - og det er viktig for nettopp å avmystifisere et felt som altfor lenge har vært ikledd sin autoritære kappe.