Forskning for hvem?

Fjernsynet er som skapt for formidling av naturopplevelser og naturvitenskap.

Egne verdensomspennende fjernsynskanaler som Discovery Channel og National Geographic Channel er levende bevis på hvor stor interessen er. Delvis også på hvordan formidlingen skal gjøres. NRK er helproff på naturprogrammer, men svikter dessverre når det gjelder populærvitenskap. «Schrödingers katt» begynte som et friskt forsøk på noe nytt, men har endt opp i et slags Norge rundt for adjunkter. Programinnslagene virker tilfeldig valgt, og formidlingen er like stiv som i Dagsrevyen i 1970-åra.

En forutsetning for å lage vitenskapelige programmer for folk flest er at det er populære emner og i alle fall at stoffet blir popularisert. «Schrödingers katt» sender enkelte innslag med bare spørsmål og svar. Det blir tungt og belærende. Særlig ille når det, som i går kveld, stort sett er et tilfeldig sammenrasket program. Noen innslag utenfra og noen hjemmefra som kanskje ikke hadde kommet med på Dagsrevyen eller «Norge i dag».

Snutebiller

Et intervju om vitenskapelige metoder for telling av snutebiller i Sør-Amerika var for spesielt interesserte. Jeg trodde faktisk meningen med programmet var å skape interesse for naturvitenskap, ikke tvinge oss skoletrøtte bort fra skjermen. Snutebiller har, for alt jeg vet, et interessant liv, men ikke når de er stiftet fast med knappenåler. Et innslag om arkeologi i Spania og livet til våre forfedre for 300000 år siden var et eksempel på hvordan forskning ikke skal formidles til et tv-publikum. Det var høyttravende og overflatisk på samme tid. Selv innslaget om mikrobølgebehandling av eikefat til whiskymodning var kjedelig. Jeg er redd for at «Schrödingers katt» satser feil i forsøket på å lokke seere med relativt kjappe innslag. Det ville trolig være mer seervennlig å satse på en grundig popularisering av færre emner.

«Da Capo!»

I «Da Capo!» ble det et hjertevarmt gjensyn med Mona Hofland og Henki Kolstad 40 år etter premieren på «My Fair Lady». Begge sang som om premieren var i fjor og gledet seerne med sine minner om «Eliza» og «Doolittle». Det er kanskje et varsel om hjerteinfarkt når man slapper av med melodier fra 50-tallet og Vidar Lønn-Arnesen. Lønn-Arnesen har en trofast seerskare nettopp på grunn av melodiene og allsangen, og han holder programmet i live med de rette deltakerne i sofaen. Og i «Redaksjon 21» kalte Tron Øgrim en representant for Økokrim fascist. I dataalderen er det godt det er noe som ikke forandrer seg.