Forskning i et kritisk lys

«Hvem som skal ha råderetten over det nye forskningsfondet, Forskningsrådet eller universitetene, blir en kamp om norsk forsknings framtid.»

Hvordan står norsk biomedisinsk forskning internasjonalt? Dette er det viktig å få svar på i en tid hvor det ropes på mer ressurser og hvor forskningen blir et stadig viktigere grunnlag for samfunnets vekst og utvikling. De siste tiårene har også utviklingen ført til at enkeltmenneskets mulighet til å forstå de prosesser som preger dagliglivet, er mindre enn noen gang før i menneskehetens historie. Likevel er interessen for forskning liten i Norge, og skeptikere til norsk biomedisinsk forskning hevder at vi kan importere den kunnskapen vi trenger. Det er nok slike holdninger som avspeiler seg i våre magre forskningsbevilgninger. Men forskningsdata kan ikke tas i bruk på en fornuftig måte uten at høyt kvalifiserte forskere vurderer dem. Dessuten kan det vel tenkes at norsk forskning, i hvert fall på enkelte punkter, kan bidra til utviklingen. Norsk medisinsk forskning hevder seg faktisk bra på noen områder. En fersk rapport fra Rådet for medisinsk forskning i Sverige rangerte forskningsnivået for perioden 1994- 98 innen 30 klinisk medisinske fagområder i en rekke forskjellige land. Vi finner syv norske fagfelt på listen over de fem beste landene (utregnet i forhold til folketall). På norsktoppen ligger ortopedi/idrettsmedisin og barnemedisin, begge på annen plass innen sine felt, foran for eksempel Sverige og USA. Finland hadde hele 12 områder inne på listen mot 11 fra Danmark og 9 fra Sverige. Norge hevder seg altså bra i noen felt, men er dårligst i Norden. Kanskje det skyldes den påfallende forskjell i holdning til forskning man finner for eksempel i Finland og Norge? Finnene satser sterkt på biomedisinsk forskning.

Norges forskningsråd har nå prøvet å få svar på spørsmålet om hvor norsk biomedisinsk forskning står. Dette er gjort ved hjelp av en omfattende internasjonal evaluering. Utenlandske forskere har gått gjennom sentrale forskningsmiljøer i Norge for å vurdere «grunnleggende biofaglig forskning, inkludert biokjemi og bioteknologi ved universitetene, de vitenskapelige høyskolene, de statlige høyskolene samt ved relevante forskningsinstitusjoner». Resultatet er kanskje uventet for mange, men norsk biomedisinsk forskning hevder seg svært godt på mange områder. Men kanskje ikke like uventet, det er altfor mange forskningsgrupper som har et for dårlig nivå uten at dette tilsynelatende får konsekvenser for videre drift.

Rapporten er interessant lesning for alle som er involverte i biomedisinsk forskning. Fordelen med å bruke utenlandske eksperter er at man kan regne med å få en usminket vurdering. Noen miljøer har da også fått stryk eller svært dårlig karakter. Flere av de etablerte miljøene som tradisjonelt har stått sterkt, fikk til dels dårlig karakter, mens andre, kanskje litt nyere grupper, fikk godt skussmål. Det er vel ingen tvil om at hovedparten av miljøene med utmerket eller svært god karakter er sentrert til Oslo. Men også i Bergen og Trondheim er det flere miljøer som hevder seg i fremste linje. Adresseavisen har allerede gjort det til et poeng at kreftforskningen i Trondheim fikk bedre karakter enn miljøet ved Radiumhospitalet, selv om også dette siste kom meget godt ut av evalueringen. Det er selvfølgelig mange svakheter med en slik vurdering, som til dels er subjektiv, men det viktigste er at den retter et kritisk søkelys på kvaliteten og gir konkrete anvisninger om hvordan forskningen skal kunne bedres.

Hovedpunktene i ekspertenes konklusjon er at norske forskningsmiljøer mangler lederskap og at de er fragmenterte i for små grupper. Norsk medisin er også preget av for liten mobilitet og internasjonalisering. Det må opprettes større grupper, også såkalte centers of excellence, spesielt innen molekylærbiologi, som kan trekke ledende utenlandske forskere til Norge. Det sier seg selv at tanken om å lage ytterligere et universitet i Stavanger ikke blir applaudert av de utenlandske ekspertene. Det blir også pekt på at det finnes for få mellomstillinger etter at man er ferdig med doktorgraden. Dette hindrer bevegelse av forskere, noe som er en viktig forutsetning for utveksling av ideer og resultater slik at miljøene ikke blir statiske med fare for stagnasjon. I tillegg pekes det på at unge forskere altfor tidlig blir gitt administrative plikter slik at tiden til forskning blir redusert.

I Norge har man i flere år fått høre at forskningsstipendiater tjener for lite og at dette hindrer rekrutteringen av medisinere til forskning. Ekspertene mener tvert om, at stipendiatlønnene er for høye i Norge og at nettopp det hindrer folk i å dra til utlandet hvor lønningene er lavere. Derimot mener man at de lave professorlønningene i Norge hindrer internasjonalisering, noe som gjør det vanskeligere å tiltrekke seg toppforskere fra utlandet.

Det etterlyses langsiktige og større bevilgninger for å styrke norsk forskning selv om det understrekes at mye kan gjøres ved en bedre organisering.

Rapportene er ikke bare en evaluering av forskningsmiljøene, men også en indirekte kritikk av Norges forskningsråd. Det er jo nettopp Forskningsrådet som har satset på korte, treårige stipendier uten å bygge opp kompetanse med langsiktige bevilgninger til de gode miljøene. Ekspertene hevder også at Forskningsrådets utvelgelse av forskningsprosjekter kan gjøres bedre og at rådet binder opp for mange ressurser i programforskning.

Det råder nok skepsis til Norges forskningsråd blant mange aktive forskere. De svakheter ved norsk biomedisinsk forskning som blir funnet i rapportene, har mange av oss en rekke ganger trukket frem i den offentlige debatt. Det gjelder Forskningsrådets kortsiktige bevilgninger, manglende satsning på forskerstillinger etter doktorgradsnivå, binding til forskningsprogrammer, en for stor administrasjon som ofte ikke har kunnskap om hva forskning er, og at utvelgelsesprosessen av støtteverdige prosjekter har vært for tilfeldig. Disse innvendingene blir imidlertid møtt med de samme standardformuleringer fra Forskningsrådets side. Det festner seg derfor et inntrykk av at Forskningsrådet kanskje er blitt et autoritært organ uten særlig evne til nytenkning. At et internasjonalt panel nå peker på de svakhetene som har vært kjent gjennom flere år, gir kanskje håp om at Forskningsrådet vil gå inn i konstruktiv dialog med forskermiljøene om hvordan forskningsmidlene kan brukes mer effektivt.

Det blir spennende å se hvilke konsekvenser Forskningsrådet og universitetene trekker av disse vurderingene. Prosessen må ha kostet veldig mye penger. Når man kjenner til at en stor del av Forskningsrådets budsjett går til administrasjon og ikke til forskning, er det viktig at det finnes en klar strategi for hvordan disse rapportene skal brukes. For hvis dette ikke får konsekvenser for dirigering av forskningsmidler, hva var da hensikten med rapportene?

Hvis langsiktige bevilgninger er nødvendig for å bedre nivået, er det klart at dette må gå direkte fra universitetene til forskningsmiljøene uten å ta veien om Forskningsrådet. Så vidt jeg vet var det en enstemmig forskningskomité som i Stortinget i vår vedtok at det nye forskningsfondet på 3 milliarder kr ikke skal administreres av Forskningsrådet, men i stor grad gå direkte til universiteter og høyskoler. Det vil nok bli negativt for norsk forskning hvis Forskningsrådet likevel får tak i disse pengene. I Sverige har universitetsledere uttrykt bekymring for en slik utvikling. Hvem som skal ha råderetten over det nye forskningsfondet, Forskningsrådet eller universitetene, blir en kamp om norsk forsknings fremtid. Universitetene må nå på offensiven i den kampen. Den ferske evalueringsrapporten om biomedisinsk forskning kan brukes av universitetene som et styringsverktøy ved den omlegging og nyprioritering av forskningen som vil måtte tvinge seg frem også i vårt land. Denne kampen må universitetene ta hvis de fortsatt ønsker å sette dagsordenen for forskningen i fremtiden.