Forskning i fremgang?

REPLIKK FRA utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet i Dagbladet 19. januar vil tilbakevise kritikk fra professorene Ottersen og Solbakk (Dagbladets kronikk 8. januar). Ministeren viser til betydelige økninger i bevilgningene til forskning under hennes regjering, med «reell hovedprioritering» av grunnforskning, og avslutter: «Mitt utgangspunkt er at norsk forskning er på rett vei, og at det nå er grunnlag for å ha ambisjoner om å heve Norge til en forskningsnasjon i verdenstoppen.» Flott! Men vi som skal utføre denne forskningen, har en annen hverdag:

Norges forskningsråd (NFR) er i viktige felt av biomedisin den enerådende norske kilde for bevilgninger til grunnforskning og har for 2005 en nedgang i midlene i forhold til 2004. Så lite som 1 av 10 søknader om doktorgrads- og postdoktor-stipend er innvilget i biomedisinsk grunnforskning. Det skorter ikke på gode ideer eller gode unge forskere, det er pengene som mangler der de trengs. Mange søknader blir avslått selv om de internasjonale ekspertene har vurdert dem som «very good» eller «excellent» (dvs. at prosjektet har meget høyt internasjonalt nivå med stor nasjonal og internasjonal interesse og stor rekkevidde, og at forskerne er blant lederne i sitt felt). Man kan tenke seg virkningen det har på en ung forsker å bli stilt på bar bakke, trass i hardt (og dårlig betalt) arbeid. Mange er i denne situasjonen, til og med om resultatene er så gode at de er blitt publisert i Nature eller Science (toppen i naturvitenskap). Hvor demoraliserende er dette for miljøet? Hvor lett faller et forskningsmiljø sammen når sentrale personer må slutte? Hvor tungt blir det å ta igjen det forsømte? Kan vi forsvare å anbefale unge mennesker å satse på forskning når forholdene er så usikre og mulighetene så små?

I 2000 HADDE NFR en evaluering av norsk biomedisinsk forskning. Det internasjonale panelet konkluderte blant annet med at bevilgningene til grunnforskning i dette feltet var «surprisingly limited». Dessverre er finansieringen «surprisingly limited» i dag som for fem år siden.

Forskere har tradisjon for å leve av luft og entusiasme. Dette holder ikke i lengden. De beste forskeremnene vil forsvinne. Har Norge råd til det?