Forskning og avhengighet

En diagnose i tråd med tidsånden er «avhengighet». Kan man skilte med en god søknad til Forskningsrådet på pengespill-avhengighet, kan det bli Las Vegas på instituttet. Slik kan forskere skape sin egen arbeidsplass. Men er det heldig for folk å forstå seg selv som avhengig?

BEGREPET «avhengighet» brukes både av ofre som identifiserer seg som avhengige og av forskere og ekspertise som forsker på og behandler ulike avhengighetsformer. Et økende antall mennesker definerer seg som avhengige av noe. Mange føler at de står i faresonen for å bli avhengige. Også de pårørende har fått en diagnose: «medavhengighet» («co-dependance») har i 20 år har vært definert som en egen lidelse. Et økende antall mennesker oppfatter seg selv som passive, viljeløse ofre. Det oppfordres til forståelse, behandling og ikke minst forskning. I en debatt om pengespillavhengighet på NRK «Standpunkt» 3. januar sa kulturminister Trond Giske at «lyd og bilder og kortsiktig gevinst» kunne gi en avhengighet det måtte forskes på. Og midlene strømmer på. Forskningsrådet har opprettet et eget program og en gruppe ved Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen er i gang med ulike studier for å øke kompetansen på pengespill-problematikk. Psykologen Helge Molde skal gjennom laboratorieforsøk kartlegge ubevisste prosesser og måle hjerterate og hudledningsevne for å granske suget den spilleavhengige får når vedkommende presenteres for spillrelatert informasjon. (Alt ifølge internavisen «På Høyden» ved Universitetet i Bergen.) Psykologen Helga Myrseth Arnestad uttaler at «internasjonale studier viser at antidepressiva kan ha en effekt, men fremdeles vet vi for lite om hvor godt det virker og på hvilken måte.»

UTTRYKKET «fremdeles vet vi for lite» er akademisk søknadsprosa som konstruerer en «avhengighetsgåte» på linje med «kreftgåten». Jeg vil argumentere for at vi ikke trenger mer forskning på dette området - vi har nok fakta per i dag. Det finnes fremdeles noen få emner menigmann kan og må dømme om ut fra sunn fornuft. «Spillegalskap» er et ikke-vitenskapelig og folkelig begrep. Det er uærbødig og moraliserende («det er ren galskap å holde på slik!»). Men det er også kritisk - det viser til det Immanuel Kant kalte frihetens rike. Ekspertens begrep om «spilleavhengighet» («pathological gambling») er naivt siden det bare viser til nødvendighetens rike: sånn er det rett og slett fatt med oss. Noe vesentlig blir borte når «avhengighet» blir en diagnose - da blir fenomenet noe som finnes i verden på linje med et virus. Når noe overlates til forskningen, slik Giske vil, dekker en over innsiktene i frihet og ansvar som ligger i ordet «spillegalskap».

UANSETT HVOR LENGE psykologene blir værende i laboratoriet vil de ikke finne noe annet enn at avhengighet er underlagt menneskelig frihet. De vil under ingen omstendighet finne en tvingende årsak til at folk tar bussen til senteret for å spille på automat. I denne saken må man rett og slett ta av seg den hvite frakken og tenke seg om. Denne type forskning utydeliggjør graden av frihet. Den gir den lidende en feilaktig forståelse av sin lidelse og risikerer også å forlenge lidelsen. Det er ganske horribelt når en far kan si om sin spillegale sønn at han er «avhengig for livet» (NRK «Standpunkt» 3. januar.) Slik har diagnostiseringen ukritisk gitt en ansvarsfraskrivelse - en frihet fra friheten. En diagnostisering av og identifisering med en overdrevet avhengighet risikerer å dekke over enkeltmenneskets valg og ansvar - og kan også forlenge selve lidelsen, ved å frata enkeltmennesket kontroll og gjøre henne til klient/pasient.

FORFATTEREN Dostojevskij var uten tvil spillegal, men han oppfattet det i ettertid som noe moralsk galt. Det falt ham ikke inn at dette var noe som burde diagnostiseres og overlates ekspertisen eller at hans identitet var knyttet til spilleavhengighet. Livet består av en mengde gode og onde avhengigheter. Vi er alle avhengige, men det betyr ikke at vi er ute av kontroll. Opp mot forestillingen om avhengighet som en diagnose burde en sette den gamle innsikten om at mennesket til stadighet må arbeide for ikke å bli overmannet av sine lidenskaper og moderere seg. Jeg vil mene at Aristoteles har et mer konstruktivt begrep om avhengighet enn det som forsøkes utviklet av psykologene og medisinerne. Hans begrep om «pathos» betyr «lidelse under noe». Pathos er noe som kan hende deg: En erfaring kan være patetisk, tilstander som hat og kjærlighet er patetiske. Pathos er noe enhver utsettes for i løpet av livet og som en noen ganger kan flyte på og andre ganger virkelig må motarbeide. Om en blir offer for sine pasjoner, er det ikke sykelig, men forkastelig. En må arbeide på seg selv for å komme bort fra det. Horisonten er her ikke avhengighet for livet, men at en alltid kan forbedre seg. Motsatt diagnosen refererer dette begrepet til dynamiske, alltid nærværende prosesser i livet. Begrepet gir rom for å forholde seg aktivt til dem. Spillegalskap er en last man kan lesse av seg.

NOEN VIL SI Noen vil si at dette er kynisk i forhold til de som er avhengige. Men jeg vil derimot mene at det er mer kynisk å stadig utvide grensene for sykelige handlinger. Mot ekspertisen som trenger seg inn på alle livsområder, og som på sin vei til forskningsmidler og profesjonalitet langt på vei konstruerer sin egen berettigelse, må vi sette tankens og viljens frihet. Også sammenhengen avhengigheten forstås i, synes utilstrekkelig. Fenomenet er altfor påtagelig til å være et enkelt utslag av økningen f.eks. i antall spilleautomater. Om Trond Giske fikk alle dagens spilleautomater transportert tilbake til 1950-tallet, hadde vi neppe fått samme utslag. I vår tid er valgmulighetene uoverskuelige, og lite kan tas for gitt. Det finnes svake skiller mellom viktig og uviktig, den enkelte tvinges inn i en refleksjonsprosess som kan gjøre hele livet uklart. Vi lever i en tid som er så fri at mange intenst ønsker å bli fri fra sin egen frihet, å få noen absolutte holdepunkter. I en slik tid framstår det å være avhengig som noe som ikke er underlagt valg - i motsetning til de fleste andre identiteter i vår tid.

AVHENGIGHETEN definerer verden på nytt og gir den enkelte skille mellom viktig og uviktig. Filosofen Hubert Dreyfus har argumentert for at det å identifisere seg selv som avhengig kan være et forsøk på å gjenerobre den livsmening som autentiske hengivelser en gang gav i den tradisjonelle kulturen. Avhengigheten kan løfte en person ut fra feltet av like gyldige, dvs likegyldige valg og innfrir noe som ikke er underlagt konjunkturer og slitasje. I en slik tid kan ekspertisens og forskningens naivitet kan føre til en ubegrenset spredning av diagnostikk. Når menneskelig frihet og vilje blir tenkt vekk i så stor grad som de blir i dag, så vet vi nesten ikke hva et menneske er lenger, utover at det er krysningspunkt for stadig nye forskningsresultater. Og da kan vi faktisk snakke om en behandlingsindustri som gjør oss stadig sykere.