Forskning og demokrati

«...hva har vi for organer som kan etterse oppfølging av våre demokratiske forpliktelser til bærekraftig utvikling?»

Forskning er en form for kunnskapsproduksjon der hensikten er å lage så «sanne» bilder av «virkeligheten» som mulig. Forskeren er en profesjonell «kunnskapsprodusent» med en kompetanse fundert i teoretisk innsikt og metodisk kyndighet. Når Norges forskningsråd, i samarbeid med flere andre samfunnsaktører, feirer Forskningsdagene 2000 (22. september til 1. oktober) er det for å informere om både mangfoldet og fellesskapet i den profesjonelle kunnskapsproduksjonen. Med statistikker som viser at Norge bruker klart mindre ressurser på forskning enn de fleste andre OECD-land, kan man lett se behovet for en slik markering.

Forskning for en bedre forståelse av natur og samfunn (grunnforskning) og forskning for en mer effektiv sosial praksis og utnyttelse av ressurser (anvendt forskning), utgjør hovedretningene innenfor kunnskapsproduksjonen. Retter vi søkelyset på forholdet mellom forskning og demokrati med hensyn til problemer knyttet til miljø og utvikling, åpner vi for en viktig debatt langs begge retninger. To momenter som er av økende kritisk betydning er: (1) måten det politiske systemet klarer å ta i bruk og integrere grunnforskning i demokratisk styring på, og (2) den anvendte forskningens rolle i «overvåking» og evaluering av demokratiets evne til å gjennomføre egne vedtak.

Norge har vært et foregangsland i å sette problemstillinger knyttet til miljø og utvikling høyt på den forskningspolitiske dagsorden. En slik profil passet bra med Norges tidligere rolle som «fyrtårnsland» for bærekraftig utvikling. Målene for bærekraftig utvikling kom først til uttrykk i Brundtland-rapporten (1987); det viktige «føre-var-prinsippet» ble tilføyd ved en viktig oppfølgingskonferanse i Bergen (1990); og Norge ble ansett som en pådriver både før og under FN-konferansen for miljø og utvikling i Rio (1992). Gjennom hele denne perioden fikk forskning for miljø og utvikling en mer framtredende plass, og i 1993 ble det etablert et eget område i Norges forskningsråd til dette formålet. Denne utviklingen skjedde parallelt med et omfattende forsknings- og koordineringsarbeid internasjonalt, spesielt rettet inn mot klimaproblematikken. De vitenskapelige resultatene fra klimaforskning over hele verden ble trukket sammen og sammenfattet av det internasjonale klimapanelet (IPCC), og konklusjonene ble mer og mer entydige i retning av å kunne konstatere alvorlige negative effekter som resultat av menneskelige aktiviteter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spørsmålet som kan reises i forbindelse med denne forskningsaktiviteten, er hvordan det politiske beslutningssystemet klarer å lese, tolke og integrere de vitenskapelige funnene i viktige avgjørelser. Får det norske folk «valuta for pengene» når det gjelder anvendelsen av kunnskapsproduksjonen ved viktige politiske veivalg? Finnes det rutiner og offentlige kanaler der forskere og politikere kommer i nærsamtale om oppdaterte funn og implikasjoner av alternative framgangsmåter? Og hva med «føre-var-prinsippet»? Der det finnes tvil om det vitenskapelige grunnlaget for handling, kommer tvilen miljø og utvikling til gode? Eller er man villig til å fortrenge de vitenskapelige implikasjonene til fordel for kortsiktige økonomiske gevinster og antatte politiske fordeler?

Spørsmålene kan besvares både generelt og spesifikt. Generelt har ikke Norge institusjonaliserte rutiner for en effektiv integrering av forskning og politikk på dette området. Andre land - f.eks. Nederland, Danmark og Sverige - har kommet mye lenger. Handlingsplanen fra Rio, Agenda 21, inneholder viktige kapitler om dette temaet, men ingen av dem er viet særskilt oppmerksomhet i Norge. Norges forskningsråd har satt i gang en rekke nasjonale «høringer» om viktige sider ved forskning for bærekraftig utvikling, men politikere har vært svært lite synlige ved disse tiltak.

Mer spesifikt kan vi vise til forskningens rolle i klimapolitikken. Det som best illustrerer problemet her, er det som ser ut til å være en fullstendig mangel på rutiner for anvendelsen av føre-var-prinsippet. Vi har hatt en omfattende debatt om betydningen av nye gasskraftverk for utslipp av klimagasser, og vi har opplevd et regjeringsskifte der flertallet har argumentert for at den totale virkningen av nye verk vil slå positivt ut for miljøet. Det man står overfor er en beslutning der igangsettelsen av de nye verk uten tvil bidrar til å øke de klimafarlige utslipp, mens muligheten for at den totale effekten i Europa blir positiv, er heftet med flere usikkerhetsmomenter. Tilfellet er mønstergivende for føre-var-prinsippet, men så vidt jeg kan se har prinsippet hatt minimal innvirkning på de politiske beslutningene i Norge.

Når det gjelder forskningens rolle som «overvåker» av demokratiske beslutninger, kommer vi inn på en annen type problemstilling. I utgangspunktet burde det være nokså innlysende at demokratiske systemer trenger «eksterne» instanser for å sjekke om vedtak blir fulgt opp i praksis. Behovet burde også være spesielt klart med hensyn til miljø og utvikling, gitt at det dreier seg om den menneskelige påvirkning av naturens evne til fornyelse og næring. Men sannheten er at spørsmålet er nesten totalt fraværende i den demokratiske diskursen. Vi har ombudsfolk for sivile saker, barn og likestilling, vi har en riksrevisjon som passer på den offentlige pengesekken, og vi har et rettssystem som (i teorien) sørger for Grunnlovens forrang over politiske beslutninger - men hva har vi for organer som kan etterse oppfølging av våre demokratiske forpliktelser til bærekraftig utvikling?

Noen vil svare at både Miljøverndepartementet og Utenriksdepartementet gjennomfører denne funksjonen via periodisk rapportering til både Stortinget og FN. Men dette holder ikke. For det første er slike rutiner «interne», og for det andre dreier de seg i beste fall om rapportering om miljøvern, ikke bærekraftig utvikling. Begge problemer kan illustreres ved å vise til Norges rapportering til både FN og ICLEI («International Council for Local Environmental Initiatives») i 1997 om oppfølging av kapittel 28 i Agenda 21 («Lokal Agenda 21»). Rapportene ga et klart misvisende inntrykk av aktiviteten i Norge på dette området fordi man forvekslet eksisterende miljøverntiltak («MIK-reformen») med standarder for LA 21.

Man kan også i denne sammenheng vise til Norges «Nasjonalkomité for bærekraftig utvikling». Komiteen ble nedsatt umiddelbart etter Rio, med statsministeren som leder og med representasjon fra fire fagdepartementer, LO, NHO og Norges Naturvernforbund. Hensikten var å synliggjøre og koordinere Norges strategi for bærekraftig utvikling, slik komiteen har blitt fremstilt overfor omverden. Problemet er imidlertid at komiteen ble kalt sammen kun to- tre ganger ved oppstarten, og har overhodet ikke fungert i løpet av de siste fem- seks år. Gitt den form for «skjønnhetskonkurranse» som alltid omgir nasjonal rapportering til internasjonale organer, er det på det rene at «objektiviteten» her settes på en hard prøve. Resultatet er en økende følelse blant miljøengasjerte velgere av at demokratiet simpelthen ikke fungerer når det gjelder oppfølging.

Forhåpentligvis vil forskningsprogrammet ProSus - nå omorganisert som et «strategisk universitetsprogram» på Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo - bidra til å rette opp i problemet. Mandatet til ProSus fordrer bl.a. en systematisk evaluering av hvordan norske myndigheter følger opp demokratiske vedtak og internasjonale avtaler med konkrete handlinger. Hva har blitt sagt og vedtatt - hva gjøres i oppfølging? En slik ekstern evaluering på fritt grunnlag er selvsagt ingen garanti for effektiv styring, men den kan vise seg å være et nødvendig redskap til støtte for demokratisk legitimitet. Om et flertall av norske stortingsrepresentanter har lyst til å tone ned Norges rolle som «fyrtårnsnasjon» på miljø og utviklingsområdet, er det selvfølgelig i tråd med de demokratiske spillereglene. Men da må de gjøre opp for seg i forhold til tidligere ambisjoner, vedtak og forpliktelser.