Forskning og feighet

INNVANDRERFORSKNING: Under tittelen «Norsk innvandrerforskning er feig» refererer Dagbladet (16.03.) kritiske uttalelser om innvandringsforskning fra flere av «de mest profilerte, anerkjente» forskere på feltet. Påstanden er at norsk forskning på innvandring er preget av feighet, politisk korrekthet, selvsensur og tabuer. Ottar Brox hevder at innvandrerforskningen er så polarisert og preget av politiske agendaer, at forskningsfunn blir sett på som politiske utspill. Vi ser problemet med at forskning på dette feltet står i fare for å bli politisert, men undres over at kritikken kommer fra forskere som selv bidrar sterkt til politiseringen. Spørsmålet er om ikke klagesangen til Inger Lise Lien, Ottar Brox og Tormod Øia er basert på at ikke flere innen forskersamfunnet underbygger deres standpunkter.

AT BROX i sitt oppfølgingsinnlegg (24.03.) gir inntrykk av at han er blitt unyansert framstilt, bidrar ikke til å svekke dette inntrykket. Vi er enige i at medieoffentligheten etterspør forskningsresultater som bekrefter forenklede og polariserte bilder av «oss» og «dem». Som innvandringsforskere opplever vi at journalister og politikere i stadig større grad forventer at forskningsfunnene tilpasses en mindre tolerant verdensforståelse. Men vi vil samtidig påstå at de intervjuede forskerne nettopp profilerer seg - og profitterer - på dette, gjennom å framstå som «realistiske» og vise vilje til å bringe fram «sannheten» om innvandrergrupper.Det er rimelig at forskere og andre setter sannhet som et kriterium for god forskning. På den annen side er det velkjent at «sannhet» er et problematisk begrep i vitenskapene, og at det finnes uttallige debatter om hvordan og på hvilke måter forskere kan gå fram for å sikre at resultatene deres er mest mulig etterrettelige. Det problematiske i innvandringsforskningen er når de dominerende oppfatningene om innvandrere brukes som målestokk for å avgjøre hvorvidt forskningen er feig, politisk korrekt, tabubelagt og så videre.

SÅ LENGE medieoffentligheten begrenser seg til det enkle, og ikke lar det tvetydige og ambivalente tre fram, skapes det en allianse mellom «realistiske forskere» og «realistiske journalister». Denne alliansen er nært knyttet opp til en annen allianse: den mellom de «politisk ukorrekte» og «forkjemperne for ytringsfriheten», som vi har sett mange eksempler på den senere tiden. Det er dette som gjør at forskere som ikke tar utgangspunkt i at innvandring er et problem, kan anklages for alt fra feighet og selvsensur (gjerne formulert som undergraving av ytringsfriheten) til manglende «realisme» og interesse for praktisk problemløsning. Vi vil holde fast ved at forskning om innvandrere, i likhet med andre forskningsområder, bør forholde seg til de standarder for god forskning, etterrettelighet og forskningsetikk som utarbeides i samfunnsvitenskapene, og ikke til hva som i offentlig debatt oppfattes som feigt, politisk korrekt eller, for den saks skyld, sant.