Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Forskning og folkevett

Er forskerne virkelighetsfjerne tåkefyrster?

|||Skal man tro det man leser i avisen, befinner en del forskningsmiljøer seg i krise for tiden. Det gjelder særlig dem som befatter seg med kjønn, kriminalitet og etnisitet. Skal man tro noen av de synligste kommentatorene i mediene, har forskningen på disse feltene lenge vært styrt av ønsketenkning og ideologi. Forskere som blir intervjuet i avisene, fremstår dels som unnvikende, dels avvisende.
Enkelte vil ikke engang snakke med Dagbladet og VG lenger. Hvilken arroganse! Bekrefter ikke dette antagelser man alltid har hatt om akademikerne, nemlig at de er utmeldte tåkefyrster uten bakkekontakt?

Tja. Nå er den såkalte
kulturkampens underliggende årsak kanskje troen på at et høyt støynivå og personkonflikter er det som skal til for å vinne tilbake lesere. Samtidig er det et ufravikelig faktum at forskere og kommersielle massemedier opererer i ulike kretsløp. En forsker sier kanskje tre eller fire sammenkjedede ting når avisen ringer, men blir bare sitert på én. Løsrevet fra sammenhengen, på førstesiden. I krigstyper dersom situasjonen tilsier det. Medievirkeligheten er politisert og overforenklende, og søker entydighet; forskernes virkelighet er utprøvende og kompleks, preget av stor usikkerhet og få enkle svar. Samtidig er mange forskere innstilt på å ta sin del av formidlingsansvaret. De tar telefonen når en journalist ringer, og gjør sitt beste for å være behjelpelige. Samtidig kan det tenkes at akademikere kan ha gode grunner til å holde seg unna pressen. La meg ta tre korte eksempler.

For en del år siden ble en kollega latterliggjort i en avis fordi det var noen korrekturfeil i doktoravhandlingen hans. (Det sto ?Prestley? i stedet for ?Presley?. Tenk!) Han vurderte å svare, men ombestemte seg. Avisen var journalistens hjemmebane og ikke hans, og alle på Blindern vet jo at journalister går akademikere en høy gang med hensyn til kollegialitet.
Noen år senere ble en annen kollega hengt ut og nærmest sjikanert i en avis fordi en journalist hadde misforstått, og følgelig forvrengt, hennes forskning fra samfunn hvor det foregår kvinnelig omskjæring. Avisartikkelen var ledsaget av en dramatisk tegning der antropologen fornøyd betrakter den arme somaliske kvinnen i burka og lenker. Hun vurderte også å svare, men også hun lot være. En akademiker kan jo bare unntaksvis vinne en debatt med en journalist. Kanskje hun også husket forskningen som tyder på at dementier virker mot sin hensikt. Når Richard M. Nixon sier «I am not a crook», er det nemlig bare Nixons ansikt og ordet «crook» som fester seg, ikke «not». Bedre da å holde kjeft.

Kollegaen min svarte for øvrig på sin egen hjemmebane et år senere, da hun utga en bok om kvinnelig omskjæring, som gjør rede for hva dette er for noe, og som på bakgrunn av denne kunnskapen diskuterer hvordan det kan bekjempes effektivt. Den boken leses fremdeles; det er mer enn man kan si om avisartikkelen som utløste den.Det tredje eksempelet er fra i vår. Under en telefonsamtale med en Dagbladet-journalist sa jeg nemlig at det rent var så man skulle ønske at de politikerne som uttalte seg om innvandrere, måtte bestå en kunnskapstest først, slik at man kunne føle seg trygg på at de visste hva de snakket om. Journalisten tok meg på ordet, og jeg rablet ned noen spørsmål. Imidlertid ble quizen liggende i redaksjonen så lenge at Statistisk sentralbyrå i mellomtiden rakk å publisere nye tall. Dermed kunne Dagbladet lage et dobbeltsidig oppslag, komplett med hoverende politiker og rikssynser, om at professorens tall var gale. Vel vitende om hvordan dementier fungerer, lot jeg være å gjøre oppmerksom på at Dagbladet her fabrikkerte sin egen nyhet på min bekostning.

Om det har skjedd et forfall i avisenes formidling av akademikeres uttalelser, skal jeg ikke ha sagt noe om. Imidlertid har det nylig dannet seg et inntrykk av at det foregår en kamp om definisjonsmakt, hvor en del meningsberettigede borgere påberoper seg så vel «god forskning» som «sunt folkevett», mens pre—sumptivt slitne og sure akademikere på mer og mindre ubehjelpelige måter forsvarer sitt revir i motsatt skyttergrav. Ordet «kulturkamp» blir brukt.Biologiske årsaksforklaringer (særlig evolusjonspsykologi, men også populasjonsgenetikk) blir trukket inn som en motvekt til «sosialkonstruktivistiske» forklaringer. Mange ville vel heller se perspektivene som komplementære — de utfyller hverandre og stiller ulike typer spørsmål. Derfor er motsetningen kunstig. Selv om det er viktig å studere grunnmuren, kan den jo ikke si noe om hva slags pynt som står på peishylla eller hvilke tapeter som pryder soveværelsene.

Mye god forskning
er altså lite siteringsvennlig, med mindre man tukler med den slik at den høres bombastisk, enkel og påståelig ut. Det er for eksempel ikke riktig, som det har vært hevdet nylig, at sosiologen Robert Putnam «har vist» at tilliten er lav i etnisk blandede bomiljøer fordi de er etnisk blandet. Derimot er det riktig å si at Putnams undersøkelser tyder på at så er tilfelle, men det er like riktig — men mindre siteringsvennlig — å si at andres undersøkelser tyder på noe annet. Mye av det som ser ut som etnisitet, viser seg ved nærmere undersøkelse å være klasse eller (noe så kjedelig) en kombinasjon av ulike faktorer. Putnam leses og diskuteres flittig av forskere på feltet, men det er meg bekjent få som mener at han har bevist noe som helst, eller at hans forskning fra USA har direkte overføringsverdi til Europa.

Det er heller ikke riktig at Willy Pedersens sosiologiske forklaringer av variasjoner i sigarettrøyking, kan torpederes ved å vise til at anlegg for nikotinavhengighet er medfødt. Nå er det sannsynlig at avhengighet (enten det dreier seg om pengespill, dop eller røyk) har en medfødt komponent, men jeg skulle likt å se en forsker som på ramme alvor mener at genene forklarer hvorfor østkantfolk røyker mer enn vestkantfolk, eller hvorfor andelen av dagligrøykere har sunket dramatisk i de siste førti årene.

Mange akademikere opplever et intenst ubehag hver gang de mer eller mindre uforvarende blir trukket inn i medienes politiserte, overforenklende verden. Dette ubehaget må vi nok leve med, og jeg vil tippe at vi har litt godt av det også, iallfall i moderate doser. Samtidig er det stadig lov å håpe på anstendig behandling fra dem som sitter med den operative, riktignok kortsiktige, definisjonsmakten her i landet, nemlig journalistene. Mer enn å håpe kan vi riktignok ikke; det er jo ikke akademikerne som iscenesetter virkeligheten.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media