Forskningen glemmes

Det kan se ut som politikerne ikke er interessert i forskning, mener adm.dir i Forskningsrådet.

Er norske politikere egentlig interessert i forskning? Noen er svært interessert. Men generelt er ikke interessen veldig stor, om vi skal dømme ut fra en spørreundersøkelse vi har gjort blant stortingsrepresentantene. Etter å ha fått to muligheter til å svare, var det mindre enn en fjerdedel som fulgte anmodningen. Nå kan det være flere grunner til avslag, men det sier nok noe om politikkens natur og innretning. Dagsaktuelle, konkrete spørsmål blir viktigere enn de mer langsiktige. Dette er forståelig og legitimt. Men politikken må også ha rom for langsiktig tenkning og visjoner for samfunnsutviklingen.

I tiårene etter andre verdenskrig ble viktige institusjoner i det norske kunnskapssystemet bygget ut gjennom offentlige initiativ. De store forskningsrådene, Universitet i Bergen og en lang rekke forskningsinstitutter ble etablert like etter krigen. På 1980-tallet la man grunnlaget for en meget sterk petroleumsteknologisk innsats gjennom goodwill-avtaler med de oljeselskapene som ville investere på norsk sokkel. Etableringen av Oljefondet og Handlingsregelen er nyere eksempler på at politikken kan ha et langsiktig perspektiv. I forskningspolitikken var etableringen av Forskningsfondet et uttrykk for slik langsiktig tenkning.

Det var nettopp et slikt langsiktig investeringsperspektiv den svenske investoren Marcus Wallenberg var talsmann for i et foredrag i Oslo i vår under universitetets såkalte Tøyenmiddag. Han vektla hvordan de nordiske landene la grunnlaget for en eventyrlig utvikling gjennom å satse på utdanning, og hvordan gjennombrudd i forskning og teknologiutvikling var en avgjørende faktor for veksten ved inngangen til 1900-tallet. Nettopp et slikt historisk, langsiktig perspektiv er nødvendig for å se hvilke utfordringer vi i dag står overfor, mente Wallenberg, som vi alle vet står i en meget sterk tradisjon i toppskiktet i svensk næringsliv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Danmark kom langsiktige utfordringer på dagsorden gjennom Globaliseringsrådet etter at statsministeren hadde vært i Kina og blitt overveldet av styrken i kinesernes økonomiske ambisjoner og vekstevne. Man så for seg omfattende endringer i den globale økonomien. Hvordan ville dette påvirke Danmark? Statsministeren og fire-fem av hans ministre brukte svært mye tid gjennom et helt år for å arbeide med spørsmålene. En rekke initiativer sprang ut av dette, ikke minst ble det satt sterkt fokus på behovet for å investere i utdanning og forskning. Vi må bli best når vi ikke kan bli billigst, ble det sagt.

Norges situasjon er ikke dramatisk ulik den danske. Vi lever i den samme globale økonomien, selv om vi i dag har vi en sterk økonomi med høy vekst, solid produktivitet og svært lav ledighet. Dette vil kunne vare i enda noen år, men vi vet at petroleumsinntektene og oljevirksomheten vil svekkes på sikt. Det er derfor relevant å spørre hva vi skal leve av etter oljen, selv om omstillingene vil gå over lang tid og petroleumsnæringens kunnskap og kompetanse vil bidra til det som kommer etter. Vi skal selvsagt ikke avgjøre konkret hvilke næringer vi har om 30 år, men vi må i dag legge det kunnskapsgrunnlaget som kan sikre vår velferd og høye verdiskaping på lengre sikt. Det er dette spørsmålet jeg oppfatter står på vent om vi skal dømme ut fra hva som får den politiske oppmerksomheten.

Det er ikke slik at det det ikke satses i Norge. Politikerne har sørget for at de offentlige investeringene i forskning er høye pr. innbygger. Men vi er langt unna målene som er satt, og som knytter seg til styrken og strukturen i norsk økonomi. Vi er også langt unna å realisere de mulighetene vi har. Vi har en høyt utdannet befolkning og et forskningssystem som har gjort betydelige framskritt de siste tiårene. Våre aller beste forskergrupper hevder seg blant de beste internasjonalt. Vi er godt posisjonert for en offensiv strategi. En slik strategi kunne også ta bort den frustrasjon mange av våre beste forskere i dag opplever på grunn av kortsiktighet og uforutsigbarhet i finansieringen. Hvis visjonene og den strategiske viljen til å satse på kunnskap er på plass, har vi også de nødvendige ressursene til å ta ut potensialet som våre tidligere investeringer har skapt.

Jeg mener vi må utnytte vår finansielle frihet til å satse langsiktig og visjonært for å videreutvikle kunnskapsnasjonen Norge. Det er dette den forskningspolitiske debatten dreier seg om. Vår verdiskaping bygger allerede på et høyt kunnskapsnivå, og norsk næringslivs konkurranseevne vil forutsette en mer og mer kunnskapsintensiv produksjon. Vi har et velferds- og kostnadsnivå som krever en økende satsing på forskning og teknologiutvikling. Bare slik kan vi forsterke den kunnskapsbase som vår verdiskaping bygger på, styrke oss som kulturnasjon og bidra til de globale utfordringer som må løses.

Vi har konkrete mål for hvordan det bør satses i tråd med forskningsmeldingens prioriteringer. Aller viktigst er det å starte en sterk opprusting av forskningsutstyr og laboratorier. Dette vil effektivisere forskningen, gjøre den mer attraktiv for nye talenter og plassere Norge på kartet på våre beste områder. Vi har også konkrete mål for mobilisering til økt forskning i næringslivet. Tematisk er energi- og klimaspørsmålene på topp sammen med helse. Satsingen på fornybare energiformer må trappes kraftig opp samtidig som petroleumssatsingen fastholdes. Og ikke minst kreves det betydelige ressurser for å sikre en solid rekruttering til forskning.

Forskningen glemmes

Hvordan kan vi styrke forskningens stilling? Her gir undersøkelsen Forskningsrådet har gjennomført noen interessante holdepunkter. De fleste politikere som har valgt å svare, har positive erfaringer med forskning. Nesten alle har søkt til forskningen etter kunnskap og argumenter. Nesten like mange sier de har funnet relevant materiale. De aller fleste har også høy tillit til forskere og mener at forskning har gitt vesentlige bidrag til den økonomiske utviklingen. Fire av fem av de representantene som har svart mener at forskningen har gode muligheter til å øke den økonomiske veksten i Norge.

Å satse på forskning er å satse på lang sikt. Selv om resultatene noen ganger kan komme raskt, vil man normalt høste lenge etter at de første spadetak er tatt på et felt. Dette står nettopp i kontrast til politikkens mer dagsaktuelle orientering. Det var derfor et meget godt grep da man etablerte Forskningsfondet for å sikre økt forutsigbarhet og langsiktighet i finansieringen av forskning. Prioriteringene kan ikke endres vesentlig fra år til år og det er avgjørende at man kan planlegge innsats for en lengre periode enn den årlige budsjettperioden.

Forskningsfondet er fortsatt viktig, og det ville ha svært stor betydning om dette kunne gjenopprettes som en sterk mekanisme for langsiktighet og forutsigbarhet i forskningsfinansieringen. På denne måten kunne Fondet bidra til en balanse mellom politikernes legitime fokus på dagsaktuell politikk, og behovet for mekanismer som ivaretar områder som krever langsiktige investeringer hvor både stabilitet og forutsigbarhet er sentrale forutsetninger. Et sterkere fond kunne umiddelbart gi rom for en stabil satsing på infrastrukturinvesteringer og forskerrekruttering, som et ledd i en strategi for å bygge kunnskapsnasjonen Norge. Vi trenger et sterkt politisk engasjement for forskning.

UINTERESSERTE: Mindre enn en fjerdedel av politikerne på Stortinget valgte å svare da Forskningsrådet inviterte dem til å skissere sitt syn på forskning og forskningspolitikk. Det sier noe om hvordan de langsiktige perspektivene forsvinner fra politikken. Foto: Eirik Helland Urke
UINTERESSERTE: Mindre enn en fjerdedel av politikerne på Stortinget valgte å svare da Forskningsrådet inviterte dem til å skissere sitt syn på forskning og forskningspolitikk. Det sier noe om hvordan de langsiktige perspektivene forsvinner fra politikken. Foto: Eirik Helland Urke Vis mer