NASJONALE BEHOV: Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo har en nasjonal oppgave. Foto: Morten Holm / Scanpix
NASJONALE BEHOV: Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo har en nasjonal oppgave. Foto: Morten Holm / ScanpixVis mer

Hovedkommentar norsk forskning og internasjonalisering

Forskningen må ikke glemme ansvaret for det norske samfunnet

Norsk forskning må ikke belønnes så rikelig for å være internasjonal at hensynet til det hjemlige forsømmes.

Kommentar

Helst burde vel norske forskere hatt både øyne og munn i nakken. Oppdraget deres innebærer å ha blikket rettet både utover og innover, både å være et lite jernmolekyl i en innforstått og internasjonal spydspiss, og å bidra til å bygge det norske samfunnet. Men fra flere hold kommer det nå bekymringsmeldinger om at internasjonaliseringen har tatt overhånd, og om at både akademikerne og de akademiske institusjonene blir oppmuntret til og belønnet for å markere seg internasjonalt i den grad at båndene mellom forskerne og det norske samfunnet svekkes.

Sist ut er Øyvind Østerud. I et innlegg i Aftenposten tidligere denne måneden pekte professoren i statsvitenskap på at den oppglødde troen på internasjonalisering er i ferd med å føre til at kjennskapen til norske forhold svekkes ved universitetene. Det blir også færre norske forskere, fordi de utkonkurreres av energiske søkere fra andre land, med flere publiseringsskalper i beltet. Østeruds uro har i seg et ekko av utspillene til historieprofessor John Peter Collett, som i Morgenbladet i fjor advarte mot at norske universiteter skulle ha som mål å hevde seg i verdenstoppen. Ifølge Collett ville et slikt prosjekt være uforsvarlig dyrt, gå utover breddekvaliteten i norsk akademia – og føre til at det blir færre, kanskje for få, forskere i Norge som føler at det de driver med, inngår i et norsk samfunnsbyggingsprosjekt.

Dette er en debatt der begge ytterpunktene er en grøft. Det er uheldig om norske forskere kryper opp på knausen sin, trekker opp stigen og nekter å ta imot besøk utenfra. Dette er da heller ikke noe noen ønsker; Østerud og Collett understreker begge at de ikke er mot internasjonalisering som sådan, men graden og måten det gjøres på. Men professor i kunsthistorie Ina Blom hadde et vesentlig poeng da hun i en Facebook-diskusjon om temaet påpekte at tilstrømningen av internasjonale forskere også skjerpet nivået på de norske forskerspirene, og at det var noe forutinntatt å tro at de ikke ville være i stand til å hevde seg hvis de ikke ble beskyttet. De fleste har opplevd hvor raskt man kan utvikle seg i møte med nye og stimulerende hoder, og bli inspirert til å strekke seg lenger. I Klassekampen har Giuliano D’Amico, førsteamanuensis i nordisk litteratur, vært lett fornærmet over insinuasjonen om at utenlandske forskere ikke skulle være villige til å lære seg norsk og gå tett inn i norske forhold.

Så klart er det provoserende for akademikere som ikke er norske statsborgere dersom de er de best kvalifiserte søkerne til stillinger i Norge, men avvises av proteksjonistiske hensyn. Forskere som jobber på felter der internasjonalt samarbeid er naturlig, må få finne sammen. Men full åpenhet overalt er den motsatte grøften, og den virker i øyeblikket nærmere enn den andre. Dersom internasjonalisering er det overordnede, ubestridte gode, vil det være om å gjøre for forskere som jobber i Norge å publisere på engelsk. Curt Rice, rektor ved høyskolen i Oslo og Akershus, vakte i våres oppsikt med utspillet om at forskningsartikler på norsk burde bannlyses. Men dersom alle gjør det valget, kan norsk bli utradert som forskningsspråk. John Peter Collett har også påpekt hvordan dreiningen i retning av å bruke de nasjonale språkene som forskningsspråk var en demokratiserende prosess: Der de lærde før var en multinasjonal klikk, forbundet med hverandre ved at de kunne kommunisere på latin, gjorde den språklige omleggingen at de kom i nærmere samtale med borgerne i sitt eget land, og at det de drev med, ble lettere tilgjengelig for andre. Det kan være uheldig å bevege seg for langt tilbake i motsatt retning.

Alle språk som vil være levende og relevante må ha et avansert og spesifikt nivå, og et mangfoldig teoretisk vokabular, slik at man så sjelden som mulig ønsker å skrive noe og oppdager at det ikke finnes ord for det. Dette er en av årsakene til at norsk forskning har behov for et visst vern, ikke gjennom aktivt å stenge noen ute, men å være påpasselig med at det til enhver tid forskes grundig og godt på norsk historie, lovverk, språk og litteratur, og at de nasjonale hensynene får veie tungt når strategiene for disse feltene utvikles. De fleste forskere er også undervisere, for folk som ikke skal bli akademiske stjerner, men deltagere i det norske arbeidslivet. Kompetansen deres må også duge i møte med slike studenter, og gi dem innsikter og kunnskaper på et nyansert og presist norsk. Dette har også å gjøre med ansvaret overfor skattebetalerne som finansierer institusjonene, og som fortjener å få gode lærere og advokater tilbake.

Norske forskere trenger både vyer og vern, og i tiden fremover kan det være på sin plass å huske på behovet for beskyttelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook