Forskningens kår

Etter at de fleste har fått statsbudsjettet opp av vrangstrupen, kan det være tid til å reflektere litt over forskningens kår i Norge.

Mange synes å mene at forskning er viktig for å skaffe ny innsikt og kunnskap som grunnlag for industriell virksomhet, arbeid og økonomisk velstand «når oljen tar slutt». Er dette en tankegang som hører fortiden til? Kristian Birkeland (1867-1917) er vel den eneste norske forsker som har grunnlagt industri av særlig betydning. Senere har noen vellykkede bedrifter kommet til, men målestokken er ganske puslete sammenliknet med Norsk Hydro. Dette er nok ikke et særegent norsk fenomen. I USA finnes det ikke lenger noen Thomas Alva Edison, og det dukker neppe opp noen nye selskaper som kan bli General Electric.

Uansett hvor meget man investerer i forskning i Norge, vil mer enn 99 % av all forskning i verden foregå utenfor Norges grenser. Resultatene vil være tilgjengelig for enhver som er i stand til å forstå hva det dreier seg om og hvordan det kan brukes på fruktbart vis. Vår erfaring er imidlertid at den eneste kjente måten å skaffe seg nødvendig innsikt, oversikt og kontaktnett, er at man selv driver relevant forskning. Dette er grunn god nok til å drive allsidig og langsiktig forskning i Norge!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sett i lys av den stadige klagingen over mangel på penger, er det derfor et paradoks at på vårt eget universitet, NTNU, er den byråkratiske kvotienten 1.29. Dette betyr at det medgår 1.29 byråkratisk-administrative årsverk for hvert vitenskapelig årsverk. Er det egentlig for lite penger i «systemet» når vi har råd til å holde oss med en slik administrasjon?

Innen bevilgningssystemet blomstrer også et utstrakt byråkrati som hersker med streng hånd. EU og Norges forskningsråd godtar ikke at noen tenker nytt og kommer med en idé som ikke følger den slagne landevei. Spenstige prosjektforslag blir raskt avslått med støtte fra ekspertkomiteer som har sitt gamle tankegods å forsvare. Dagens forskningsbyråkrater har arvet sine forgjengeres tankegods, som er mer enn 50 år gammelt. Å lære forskningsbyråkrater å tenke nytt er omtrent like vanskelig som å lære en meitemark å sjonglere!

En annen utbredt misforståelse er at utdanningskvaliteten automatisk heves når studentene har lengre studieår. I Norge krever undervisning, eksamen og ferieavvikling 36 uker årlig og dermed er det 16 uker igjen til forskning og undervisningsforberedelser. En uerfaren professor trenger gjerne 6-8 uker til å forberede undervisningen og da er det ikke mye igjen til forskning. Slagordet er at norske universiteter skal ligge høyt på internasjonale rangeringslister, og NTNU markedsfører seg selv som «Det skapende universitet». Dette er strutsepolitikk som oser av selvgodhet på nivå med Erasmus Montanus, og det merkes at tomme tanker fomler mest.

Det mest karakteristiske ved de professorene vi kjenner er at de er mennesker med entusiasme for sitt arbeid. De er glade i å forske, men tar også på seg et betydelig ansvar for å utdanne unge mennesker til å mestre en krevende framtid. Det betyr i praksis at de jobber skjorta av seg for det som, sammenliknet med lønnsnivået for andre kunnskapsarbeidere i Norge, må betegnes som luselønn, Men uten forskning blir det sekunda undervisning og det er en kardinalfeil å tro at forskning kan fremmes ved departemental styring og byråkratiske forordninger. God forskning skjer først når dyktige mennesker gis tid og ressurser til å utvikle seg selv og forfølge sine ideer. Dette krever tillit og ikke styring fra politikernes side.

Vi som arbeider på et helt vanlig institutt opplever at det viktigste ikke er å levere god forskning, men å skaffe penger slik at du blant annet kan kjøpe helt nødvendig utstyr som en PC eller betale din egen reise til en konferanse. Bevilgende myndigheter har i sin visdom funnet ut at forskning er kvantitativ: Det er antall publikasjoner som teller, ikke hvilket innhold eller betydning forskningen kan ha. Publikasjonshysteriet fører til at forfattere av en artikkel gjerne fører opp et halvt dusin av sine kolleger, venner og bekjente som medforfattere, og får som gjenytelse at de gjør det samme. Dermed er du sikret et stort antall publikasjoner, helt uavhengig av kvalitet eller medvirkning, og den institusjonen du arbeider for får større bevilgninger enn de som gjør hederlig arbeid.

Ensidig vekt på produksjon målt og belønnet etter stykkpris har ført til betydelige problemer for de delene av universitetet som ikke kan skjule seg bak tellekanter. Dette gjelder spesielt for laboratoriene. Det er ikke mulig å drive naturvitenskapelig eller teknologisk forskning uten å kunne prøve teori under kontrollerte laboratoriebetingelser, og uten laboratorier kan derfor den naturvitenskapelige og teknologiske delen av universitetene ikke betraktes som annet enn videregående skoler. Det samme gjelder innen medisin.

Laboratoriene er basis for mange hovedoppgaver og publikasjoner som kun er bevilgningsmessig poenggivende for andre enn laboratoriene selv. Laboratorienes betydning kan ikke overvurderes. Likevel trues mange med nedleggelse. De må finansiere seg selv, oftest med rutinemessige industrioppdrag uten vitenskapelig innhold. Dette tapper laboratoriene for motivasjon og kompetanse, hemmer gjennomføringen av studentarbeider og gjør det praktisk talt umulig å få gjennomført innovative prosjekter med svært begrenset finansiering.

Det er umåtelig viktig at bevilgende myndigheter har tillit til forskningsmiljøene og ikke blander seg inn på en slik måte at forskningen helkommersialiseres og fordummes. Forskerne må få rom til å tenke fritt, og til å kunne prøve ut ideer som ikke kan selges på forhånd eller straks fører til målbare økonomiske resultater.

Byråkrater skriver, politikere prater, så da må vel vi innen vitenskapen ta på oss oppgaven å tenke? Det er i utgangspunktet gratis, men koster konsentrasjon og tid som kanskje er den knappeste ressursen vi har. Mange av oss trenger rom til å leke, vi trenger i det minste lønn til salt i såret og helst en smule anerkjennelse. Når vi nå ser at pengene går til byråkratlønn og anerkjennelsen til kjendiser, er det kanskje meningen at vi skal holde oss i ro og betrakte forfallet?

Inntil videre blir det nok turbulent med omorganisering av høyere utdanning og dertil hørende oppblåsing av byråkratiet og Stjernør i boka. Deretter er det bare å vente på neste omorganisering som vil følge det motsatte prinsippet: oppdeling i mindre enheter. Men hva med norsk forskning?