Forskningsetikk og personvern

I kjølvannet av Dagbladets presentasjon av historikeren Lars Borgersruds undersøkelse «Militære veivalg 1940- 1945» har det oppstått en diskusjon om en rekke navngitte offiserers medlemskap i Nasjonal Samling både før og etter 9. april.

Å ane fortvilelsen til dem som uten forvarsel får NS-stempelet klebet til sine fedres navn og ettermæle gjennom et medieoppslag av denne typen, krever ikke stor innlevelsesevne. Men etter Dagbladets brede omtale av Borgersruds forskningsstudie og påfølgende ordskifte er det betimelig å reise en mer prinsipiell og kanskje viktigere debatt som først og fremst bør handle om forskningsetikk og holdninger til personvern. Har forskeren, i dette tilfellet Lars Borgersrud, handlet ut fra «de valg en historiker stilles overfor» og tatt - slik han selv antyder - tilstrekkelige personvernhensyn (Borgersrud i Dagbladet 23. april), eller står vi her ansikt til ansikt med et grovt misbruk av personømfintlige arkivkilder som knapt savner sidestykke?

Formålet med undersøkelsen var «å kartlegge og å kvantifisere forekomsten av NS-medlemskap før eller etter 9. april» innenfor et nærmere definert utvalg av krigsskoleutdannede offiserer. Men utgangspunktet for dette forskningsarbeidet var, som Borgersrud innledningsvis opplyser i sin forskningsrapport, det mer bakenforliggende og ambisiøse ønske om å kunne gi en nærmere vurdering av de norske offiserenes medvirkning og innsats i motstandskampen. Innenfor det nevnte utvalget løser for så vidt Borgersrud sin kvantifiseringsoppgave, så langt jeg kan bedømme, noenlunde tilfredsstillende. Men bør vi ikke likevel ha lov til å forvente mer fra en dr.philos. i historie? Vitenskapelige ansatser som i et større perspektiv relativiserer denne NS-tilknytningen til de ulike fasene av verdenskrigen, nazifiseringen og motstandskampen, finnes ikke i denne rapporten.

I stedet for å sammenholde sine funn med den svært skiftende politiske og militære utviklingen for perioden 1940- 45, og på den måten innpasse sin studie i en større okkupasjonshistorisk kontekst, går Borgersrud den motsatte veien og dveler under sin gjennomgang av NS-tilhørigheten blant de militære avdelinger stadig vekk ved en rekke offiserers individuelle livsløp før og etter 9. april. Til tross for interessante personopplysninger virker Borgersruds overdrevne fokuseringen på enkeltskjebner unødvendig og avsporende, ja, til dels malplassert.

Riktig pinlig blir dette når Lars Borgersrud ved navns nevnelse dels ironiserer og dels refser offiserer som etter hans mening enten unndro seg granskning eller saboterte utfyllingen av det spørreskjemaet som skulle ligge til grunn for behandlingen i de militære granskningsutvalgene. Da er det mer på sin plass å gi en mer detaljert beskrivelse av sakene til enkelte av de offiserer som ikke ble godkjent av de militære granskningsutvalgene. Men når Borgersrud i saken mot en rittmester i Hærens flyvåpen, som også omfattet forhold fra april 1940, mener at «en godt begrunnet NS-utmeldelse etter 6 ukers medlemskap» tidlig i 1941 burde ha endret det negative utfallet av granskningen, blir det vanskelig å forstå hvorfor. Hvor blir det av forskeren når Borgersrud vekselvis nærmest opptrer i rollen som et forsonlig, og et nidkjært medlem av granskningskommisjonen?

Det verste ved disse biografiske sekvensene er likevel rekken av tendensiøse karakteristikker og spekulative utsagn knyttet til navngitte enkeltindivider. Om en major i generalstaben (Munthe) heter det at han etter å ha deltatt i felttoget «trengte en tenkepause» før han i august 1940 meldte seg ut av NS. Om en mer aktiv NS-major fra mellomkrigstiden, for øvrig bror av forretningsmannen og kunstsamleren Rolf Stenersen, skriver han: «Stenersens flukt til Storbritannia i 1940 kan sees som en flukt i dobbelt forstand. Han kan ha engstet seg for at hans fortid ville ha fanget ham inn i 'det nye Norge'». Jeg avslutter disse eksemplene med utfallet mot Narvesen-direktør Jens Henrik Nordlie, hvor Borgersrud klemmer til med følgende formulering: «Det var konsekvens i Nordlies karriere, fra tiden som nestleder av Quislings hird i 1933, til Stay Behind-sjef i 1948. Det var et paradoks at Nordlie, riktignok i rollen som Narvesen-direktør, hadde den årvisse rollen å dele ut 'Fritt ord'-prisen».

Etter Dagbladets fokus på noen av Borgersruds «NS-offiserer» kan det være grunn til å spørre om det i det hele tatt finnes normer for offentliggjøring av enkeltindividers NS-fortid blant dagens norske historikere. Etter selv i noen år å ha tilhørt det okkupasjonshistoriske fagmiljøet, kan jeg berolige dem som tviler. Langt de fleste faghistorikere og historieskribenter er tilbakeholdne og utøver varsomhet med navneomtale av NS-medlemmer som ikke tidligere er kjent fra okkupasjonslitteraturen.

Nå hadde Borgersruds forskningsstudie som viste den sterke NS-tilknytningen innenfor hans utvalg av ledende offiserer, så avgjort krav på medienes interesse. Men store overskrifter og bred omtale var ikke nok. Ei heller bruk av anonymiserte persondata. Avsløringene av «NS-offiserene» måtte personifiseres med navn, bilder og sensitiv biografi. Her stod historikeren Lars Borgersrud virkelig overfor «et valg». Med avisens journalist Ottar Jakobsen på slep «valgte» han å bryte disse okkupasjonshistoriske normene for offentliggjøring av navngitte personers NS-tilknytning. Dette overtrampet står ikke mye tilbake for det forfattere som Egil Ulateig og Kjell Fjørtoft tidligere har prestert.

Men Borgersruds studie dreier seg ikke bare om enkelte avveininger, det handler også om forpliktelser. Disse forpliktelsene, som er hjemlet i forvaltningsloven, pålegger brukeren av offentlige tilgjengelige arkiver å ikke misbruke de kildene Arkivverket stiller til rådighet. Riksarkivets diskresjonserklæring, som Borgersrud en rekke ganger har satt sitt navnetrekk under, er i så henseende svært klar: «Jeg forplikter meg til ikke å bruke opplysninger fra dette materialet eller bringe opplysninger videre på en slik måte at det kan skade, krenke eller såre noen identifiserbar person.»

Jeg skal ikke spekulere på hvilke konklusjoner ledelsen ved Riksarkivet så langt har trukket av Borgersruds «valg». Det gjenstår imidlertid å se hvorvidt denne saken vil få konsekvenser for Riksarkivets innsynspraksis og med det også andre forskeres muligheter til studier av personsensitive arkiver.