Forskningsministerens rosemaling

I SITT SVAR 19.01 på vår kronikk om tilstanden for norsk forskning skriver statsråd Kristin Clemet at «norsk forskning er på rett vei, og at det nå er grunnlag for å ha ambisjoner om å heve Norge til en forskningsnasjon i verdenstoppen». Dette høres vel og bra ut, men angivelse av riktig veiretning sier lite om hvor langt forsknings-Norge fortsatt befinner seg fra det mål Stortinget allerede i 1985 satte seg: Å komme opp på et ressursnivå tilsvarende gjennomsnittet i OECD-landene. Det er fremdeles langt igjen, til tross for at Clemet i sin kronikk i Aftenposten i januar 2003 bekreftet at regjeringens mål er at forskningsinnsatsen skal heves til minst gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005.

Hun tilføyde at dette er «ambisiøst men nødvendig». Hvorfor kan ikke Utdannings- og forskningsministeren innrømme at forskerne og forskningsinstitusjonene nok engang er presentert for tomme løfter? I sin kronikk sier Clemet at det er vår sterke økonomi som gir oss muligheten til å gjennomføre «den forskningsopptrappingen som nå er i gang». Hvorfor bruker vi da ikke den muligheten? Det norske forskersamfunnet etterlyser et klart svar på disse to spørsmålene.

Går vi til universitetenes beskrivelse av forskningstilstanden de siste år blir Clemets forsøk på rosemaling av situasjonen enda mindre treffende. I et intervju i forrige nummer av Morgenbladet gir rektor Underdal oss et lite innblikk i hvordan Norges største universitet har opplevd situasjonen den siste tiden: «Vi har hatt to-tre år der veldig mye av oppmerksomheten har vært på studiekvalitet. Det har vært nødvendig, så dette er ikke selvkritikk, men det har kostet på andre områder. Særlig forskningen har lidd, og nå må vi ta tak i den».

RETT SKAL VÆRE rett: det ER lyspunkter i norsk forskningspolitikk. Flere miljøer har fått en betydelig støtte via store forskningsprogrammer og via satsingen på sentre for fremragende forskning. Men de få oasene som finnes trues nå av den generelle ørkenspredningen. Som Professor Jon Storm-Mathisen påpeker i Dagbladet 22. januar kan den lave innvilgelsesprosenten fra Forskningsrådet og andre forskningsfinansiører føre til at de beste forskeremnene forsvinner - og med dem en av de viktigste ressursene Norge har.

Clemet hevder at hovedårsaken til at Norge ligger under OECD-nivå i totale forskningsinvesteringer er lav privat forskningsinnsats. Hun unnlater imidlertid å opplyse om at Norge i motsetning til OECD-landene mangler en bio- og teknologibasert industri som er stor og solid nok til drive omfattende forskning eller gi økonomisk støtte til forskning. Dermed bidrar hennes påpeking mer til ansvarsfraskrivelse enn til klargjøring av bakgrunnen for de reelle forskjellene mellom Norge og OECD-landene. Inntil den teknologibaserte industrien i Norge er blitt så solid at den selv kan bidra med mer forskning og økonomisk støtte vil norsk forskning vanskelig kunne komme opp på OECD-landenes ressursnivå uten at politikerne tar ansvar og kompenserer med en økt statlig finansiering.

ET ANNET PUNKT i vår kronikk Clemet unngår å kommentere gjelder den restriktive biobank- og bioteknologilovgivningen. Gjennom sine undersøkelser av Islands befolkning har DeCode Genetics tidligere gjort banebrytende oppdagelser når det gjelder årsaksforholdene ved flere viktige folkesykdommer. Norge har sammen med Island klare komparative fortrinn når det gjelder å drive gen-epidemiologisk forskning og norske forskningsmiljøer hører til blant de fremste i verden på dette område. Lovgivningssituasjonen i Norge gjør det imidlertid betydelig vanskeligere for våre forskere å realisere potensialet i denne forskning enn det deres kolleger på Island i dag har muligheter til. Synes forskningsministeren dette er uproblematisk?

I VÅR KRONIKK påpekte vi videre hvordan den reviderte bioteknologiloven gjør at norske forskere blir tvunget til å innta observatørrollen mens kolleger i mange andre land aktivt stimuleres av sine myndigheter til å drive forskning på stamceller fra befruktede egg. Denne støtten gjør at forskere i Sverige i dag er blant de ledende i verden på dette området, mens det norske forskningsforbudet gjør at man får ,hjerneflukt, av våre stamcelleforskere til land som tillater slik forskning. Dermed får vi en ytterligere svekkelse av norsk medisinsk forskning. Synes ikke forskningsministeren dette er problematisk, og finner hun det ikke vanskelig å forsvare et forbud mot forskning på overtallige befruktede egg når forbudet hviler på sviktende forutsetninger?

Da Stortinget vedtok dette forbudet ble det bl.a. begrunnet i at forskningen hadde vist at de største gjennombruddene innen stamcelleforskningen hadde kommet på studier av celler hentet fra fødte mennesker. Denne påstanden savner grunnlag i tilgjengelige forskningsdata. Tvert i mot er det blant stamcelleforskere enighet om at det gjenstår å løse en hel rekke grunnforskningsproblemer når det gjelder å forstå hvordan stamceller deler seg, hvordan de best kan dyrkes, hvordan de kan utvikle seg til mer spesialiserte celler eller vende tilbake til mindre spesialiserte former, og at man i dag ikke vet hvilken stamcelletype som best vil kunne egne seg i framtidig pasientbehandling. Videre er det enighet om at man uansett trenger embryonale stamceller til bruk som kontrollceller. Synes ministeren det er mer etisk forsvarlig at overtallige befruktede egg destrueres enn at de anvendes til å produsere kontrollceller til bruk i en forsking det internasjonalt stilles store fremtidige behandlingsmessige forventninger til?

VI SER FRAM TIL å få klare svar på disse viktige spørsmålene fra vår Utdannings- og Forskningsminister. Hva Stoltenberg, Halvorsen og Haga mener om disse spørsmål ville utvilsomt også interessere leserne - og velgerne.