Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Forskningspolitikk

Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon, sier våre politikere. Hva mener de egentlig med det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Folket vårt lever under strenge vilkår. Det lyt strida for å halda seg uppe og greida seg i tevlingi. I denne eksistens-striden treng det hjelp frå vitskapen. Det er beint fram eit livsvilkår for eit folk som det norske å få hjelp av den naturvitskaplege granskingi - få nytta ut dei utvegar og voner som naturvitskapen kann skapa - i jordbruk, skogbruk, bergverk, fiske, industri og allslag teknikk. Og ikkje berre naturvitskapen, men likso mykje åndsvitskapane lyt vera ein lekk i sjølvupphaldingsstriden åt eit slikt lite folk. Det lyt freista hævda seg med å halda uppe eit høgt ålment kulturnivå og gjera ein kulturinnsats som prover livsretten åt folket. Difor er det ei livsinteressa for eit folk som vårt at det freistar til ytste evna å gjeva granskingi vilkår.»

Denne erkjennelse av forskningens betydning for vår livsstandard er skrevet av komiteen som i 1940 leverte sin innstilling om behovet for et universitet i Bergen. Komiteen understreket videre hvor viktig det er at forholdstallet mellom lærere og studenter ikke er større enn at en nær faglig forbindelse mellom dem er mulig.

Intensjonene er de samme i dag som de var i 1940, selv om retorikken hadde en annen schwung over seg den gang. Stortingsmelding 27 legger i stor detalj føringer på universitetene gjennom den såkalte Kvalitetsreformen. Universitetene skal bli mer effektive. I den nye gradsstrukturen kuttes studietiden ned med ett år, og studentene skal arbeide seg gjennom studiene på normert tid. Dette skal skje ved at studentene følges tettere opp av lærerne, ved mer skrivetrening, undervisning i smågrupper, osv. Universitetene arbeider nå på spreng for å følge opp utdanningsreformen så langt ressursene rekker.

Samtidig sier våre politikere at det også skal satses på forskningen. Det brukes store ord om «kunnskapssamfunnet» og at forskningen er grunnlaget for vår fremtidige velstand. Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon, sier våre politikere. Hva mener de egentlig med det?

Til tross for de store ord uteblir de bevilgninger som trengs for at norsk forskning skal få de beste betingelser og for at vi skal kunne gjennomføre utdanningsreformen. Det kan være flere grunner til denne manglende sammenheng mellom ord og handling. Det synes blant annet å være en utbredt oppfatning at universitetene har en sviktende legitimitet fordi, hevdes det, at de er seg selv nok og ikke i tilstrekkelig grad er opptatt av samfunnet utenfor universitetet. Det sies at denne mangel på kommunikasjon og engasjement i samfunnet for øvrig tærer på universitetenes legitimitet. Dette er en stereotyp oppfatning som ser ut til å ha grodd fast hos mange, også hos mange politikere. Men vi spør: Går det en dag uten at universitetsfolk er i mediene - i avisene, radioen og i fjernsynet? De fremlegger forskningsresultater, forteller om forskning som foregår andre steder i verden, de blir hentet inn for å uttale seg om all verdens hendelser, lokalt som globalt. Like viktige er alle de studentene vi utdanner som går «ut i samfunnet» og inn i alle slags yrker. Dette må være den fremste måten universitetene kommuniserer med samfunnet på.

Nå vil myndighetene opprette et permanent kontrollorgan som skal sjekke at vi virkelig forsker og underviser på et nivå som myndighetene mener kan legitimere bevilgningene fra det offentlige. Men mer grunnleggende tror vi denne type kontroll bunner i en skepsis til forskningens, og især grunnforskningens legitimitet. Som alt annet i vår tid skal forskningen måles, veies og prissettes, og resultatene skal på bordet innen et gitt tidsskjema. Dette strider mot grunnforskningens natur, hvor spørsmålene aldri tar slutt, hvor resultatene aldri kan være kjent på forhånd, og hvor alle tidsskjemaer kan sprekke. Det handler om alltid å stille kritiske spørsmål, og om å gå inn i det ukjente. Kanskje resulterer det i en revolusjonerende oppdagelse, eller kanskje ikke i noe nytt. Satsing på grunnforskning er en langsiktig og risikofylt investering, men den er også selve grunnlaget for den anvendte forskningen og for verdiskapingen i samfunnet.

Innen alle vitenskaper må vi ha grunnleggende og kritisk forskning - forskning som setter spørsmålstegn ved det bestående, våre tilegnete og konvensjonelle måter å fortolke vår verden på. Dette er forskning som ikke kan styres eller prises på et marked. Universitetene har et livsviktig oppdrag i vårt moderne demokratiske samfunn nettopp ved sin frie, uavhengige og kritiske rolle. Vårt samfunn må ha råd til dette.

Norske myndigheter understreker at universitetene må konkurrere med både statlige og private institusjoner i inn- og utland, og at vi må stelle oss slik at vi ikke taper i denne konkurransen. Vi må tiltrekke oss nok studenter, og i hvert fall på noen fagområder må vi ligge i verdenstoppen når det gjelder forskning. Men skal vi klare dette, må alle de fagre ord om forskningens betydning i kunnskapssamfunnet, hvor «endringer skjer med tankens hastighet», for å sitere Bill Gates, omsettes i politisk vilje og handling.

Den danske Weekend-avisen hadde nylig en større artikkel hvor vi fikk noen tall fra USA som kan illustrere hvem og hva vi skal konkurrere med, og hva Norge må satse om vi skal følge med i utviklingen. Det illustrerer også at vi må treffe noen valg.

For det første er de beste universitetene i USA meget selektive når det gjelder opptak av studenter. I år mottok Harvard University 18691 søknader, men ga studieplass til bare de beste 2082. Det koster hver student 34269 dollar i året å studere ved Harvard, men 70 prosent av studentene får behovsprøvet støtte fra universitetet tilsvarende 20000 dollar, i snitt. Dette har universitetet råd til fordi USA er ganske annerledes enn Norge, også ved at det der er en rekke store fond, bedrifter og privatpersoner som yter betydelige bidrag til universitetene. Det synes ikke å være en kultur for dette i Norge, og uansett vil ressursene være betydelig knappere. Derfor er det først og fremst den norske stat som må satse på forskningen. I år 2000 hadde Harvard alene en fondskapital på 11 milliarder dollar, det vil si over 97 milliarder kroner. Til sammenligning er det statlige norske forskningsfondet på 10 milliarder kroner. I samme år hadde Harvard 600 millioner dollar til løpende drift. Det vil si 5,3 milliarder kroner. Til sammenligning er de samlete bevilgninger til drift og lønn til de fire norske universitetene for 2002 på 6,9 milliarder kroner.

De amerikanske universitetene betaler høye lønninger for å tiltrekke seg de beste forskerne, men like viktig er de forskningsbetingelser som tilbys. Det er ikke uvanlig at et universitet bruker 1 million dollar på å innrede et helt nytt laboratorium for en lovende ung forsker. Da Cornell University besluttet å bygge et nytt bioteknologisk forskningssenter til en pris av 40 millioner dollar, ble halvparten av beløpet betalt av en tidligere student. Om dette ikke skulle gi oss nok å tenke på her hjemme i Norge, så skal vi føye til at Harvards bibliotek har 1000 ansatte og bruker 70 millioner dollar per år for å vedlikeholde boksamlingen, som teller 13,6 millioner bind.

Alt dette forteller oss at det koster om vi skal være med i konkurransen. Det er klart at vi aldri kan nå det økonomiske satsingsnivået til de beste amerikanske universitetene. Men det er også klart at om vi i det hele tatt skal følge med i den internasjonale forskningen, enn si hevde oss, så må vi ha en forståelse av grunnforskningens betydning som setter oss i stand til å gjennomføre en slagkraftig forskningspolitikk. Med tallene fra USA i hodet er det åpenbart for oss at det er satsing og konsentrasjon på våre fire universiteter som skal til.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!