Forskningspolitisk skyttergrav

FORSKNING: Forskningsminister Tora Aasland skriver 10. januar: «…vi skal ha høye ambisjoner for forskningen og arbeide hardt for å øke forskningsinnsatsen. I et slikt bilde har vi bruk for Per Brandtzæg.» Dette lovet godt for den dialog Aasland etterlyser. Men så kommer hennes rådgiver Kyrre Lekve med en bredside 25. januar: «Brandtzæg fortsetter svartmalingen av situasjonen i norsk forskning». Et slikt utsagn om mitt innlegg 21. januar minner om stillingskrig.

Lekve reagerer på mitt spørsmål om Aasland topp-prioriterer en forskningsinnsats på 3 % av BNP. Dette uttalte hun i Washington til en redaktør i bladet American Scientist. Og etter en e-post til statsråden 12. desember fikk han bekreftende svar 1. februar. Vi som fikk kopi av e-posten, hadde selvsagt håpet på kopi av svaret. Slik åpenhet ville vekke tillit. Til Bladet Forskning (4/2007) uttalte nemlig Aasland at det er urealistisk å tro at Norge kan investere 3 % av BNP innen 2010. Betyr dette høyeste prioritet?

Jeg ber også om andre svar. I mitt innlegg ønsket jeg Aasland velkommen til vårt forskningsmiljø: «Her vil hun møte entusiasme og ingen krisestemning.» Er dette svartmaling, Lekve? Nei, det bekrefter at flere spissmiljøer har gode betingelser, særlig innen et Senter for fremragende forskning (SFF). Men dette gjelder de færreste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I sitt innlegg 27. januar stiller prorektor Haakon Benestad (UiO) spørsmål om det i forskningen er «Rosenrødt eller helsvart?» Vi er enige: det er ikke helsvart, men forskerinitiert naturvitenskap sultefores. Fremtiden for forskning og høyere utdanning er avhengig av talenter fremdyrket fra et bredt grunnplan. Dette henger sammen med debatten om grunnskolen, klimaet og kvalitetssikring av samfunnsoppgaver.

Jeg gjenga hvordan forskningsdekanen for vårt fakultet beskriver krisen ved sitt institutt. Vil Lekve hevde at både prorektor, forskningsdekan og undertegnede er uten virkelighetsforståelse? Jeg har ingen tro på at manglende forutsigbarhet i støtten til mange miljøer kan løses uten at Forskningsfondet bygges kraftig opp. Og avkastningen må brukes etter Stortingets vilje: «til å styrke den langsiktige, grunnleggende forskningen», fristilt fra politiske svingninger.

Derfor mener jeg som flere andre at noe av oljefondet kan investeres bedre enn i et usikkert utenlandsk pengemarked. Jeg sikter til talenter, noe samfunnet klart vil kunne tjene på. Jeg nevnte kostbare forskerlinjer: «Her blir studentenes nysgjerrighet og motivering tirret tidlig. De lærer å sette pris på spenningen, menneskelig interaksjon og variasjonen som preger forskningsarbeidet – og dette skjer før de blir hektet på en kostbar livsstil».

Også dette tolker Lekve som svartmaling. Fra sin skyttergrav siterer han Aasland: Vi aktører i forskningsdebatten må komme ned på jorda! Tror Lekve at jeg hadde klart meg så lenge i vitenskap uten bakkekontakt? Min erfaring blir verdsatt av forskningspolitiske institusjoner i andre land, men det er krevende å prøve seg på konstruktiv meningsutveksling med Kunnskapsdepartementet. Jeg minnes forskningsminister Jon Lilletun (KrF) som gjerne sa: «Eg er politikar, du er forskar. No set me oss ned og snakkar saman». Slikt blir det dialog av!