Forskningsrådet og innovasjon

«Det moderne samfunnet har et stort og økende behov for ny kunnskap for å ivareta og foredle den kulturelle arven vi besitter.»

I kjølvannet av evalueringen av Norges forskningsråd har det oppstått en interessant og prisverdig diskusjon om norsk forskning. Interessant fordi debatten må sees i lys av Regjeringens uttalte ambisjon om å bringe norske forskningsinvesteringer opp på OECD-nivå, og fordi samfunnets behov har stått sentralt i debatten. Prisverdig fordi debatten om norsk forskning tidligere har vært fragmentarisk og tilfeldig, og fordi både representanter for næringsliv og akademia nå deltar med betydelig engasjement og med argumenter som reflekterer ganske forskjellige innfallsvinkler til hva forskning er, og hvorfor den er viktig i et moderne samfunn. Som medlemmer av hovedstyret i Forskningsrådet har vi fulgt denne debatten med stor interesse.

Debatten bidrar til å gi et relevant bakteppe for diskusjonen om hvordan norsk forskning bør utvikles videre, og hvilke behov som må ivaretas. Kort kan dette summeres som følger: det moderne samfunnet har et stort og økende behov for ny kunnskap, både for å kunne løse teknologiske og samfunnsmessige problemer som oppstår i en stadig raskere utvikling, for at verdier skapes, og for å ivareta og foredle den kulturelle arven vi besitter.

Det ligger kanskje i sakens natur at de forskjellige aktørene i en slik debatt vil prioritere disse områdene forskjellig. Det som er litt overraskende, er at det synes som mange av aktørene i debatten synes å forutsette at organiseringen av Norges forskningsråd er det mest avgjørende elementet for hvorvidt norsk forskning skal lykkes eller ikke. Vi er enige i at dette er et av flere viktige momenter, men med utgangspunkt i evalueringen av Forskningsrådet vil vi minne om at evalueringsrapporten satte andre problemstillinger høyere på diskusjonslisten. Ikke minst ble rammebetingelsene for norsk forskning generelt og for Forskningsrådet spesielt, trukket frem som de største begrensningene for at norsk forskning skal kunne heve sine prestasjoner til det som ansees som et anstendig og konkurransedyktig internasjonalt nivå.

Det har vært hevdet at innovasjon ikke blir og ikke kan ivaretas dersom Forskningsrådets aktivitet forblir samlet innenfor én organisasjon. Premissene for denne argumentasjonen har på den ene siden vært at Forskningsrådet hittil ikke har vært i stand til å ivareta (den frie) grunnforskningen, og at man på den annen side heller ikke har vært i stand til å støtte opp under den industrielle forskningen og innovasjonen på en tilstrekkelig god måte. Konklusjonen har vært at dette har med organiseringen av Forskningsrådet å gjøre. La oss begynne med å si at vi er enige i utgangspunktet; verken grunnforskningen eller den industrielle forskningen har tilstrekkelige arbeidsbetingelser. Men dette skyldes verken manglende strategisk forståelse eller vrangvilje fra Forskningsrådet. Tvert imot vil den som tar bryet med å lese Forskningsrådets årsmeldinger, budsjettdokumenter og arbeidsplaner for de siste fem årene, se at disse problemstillingene konsekvent er påpekt. Denne dokumentasjonen er en del av rådets løpende kommunikasjonen med bevilgende myndigheter. Vi må likevel erkjenne at vi (Forskningsrådet, U&H-sektoren, industrien, forskerne selv og myndighetene) som aktører i det norske forskningssystemet til sammen ikke vært gode nok til å få på beina et tilstrekkelig godt og moderne forsknings- og innovasjonssystem.

Likevel mener vi at argumentasjonen som angår Forskningsrådets fremtidige organisering, ikke tar opp i seg de konklusjonene som kan trekkes ut fra evalueringen av Forskningsrådet. Det konkluderes klart med at rammebetingelsene må tilrettelegges på en helt annen måte dersom Forskningsrådet skal ha mulighet til å lykkes. Heller ikke tas det etter vår mening høyde for forandringene som har skjedd i moderne forsknings- og utviklingsarbeid, der det forutsettes et stadig tettere samspill mellom ulike fagområder, og samtidig mellom universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter og industri. I dette samspillet bortfaller det tradisjonelle bildet der en skiller mellom grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid, samtidig som innovasjonsaspektet får en mer fremtredende og integrert plass. Det er ikke trivielt å få dette til. Heller ikke er det noen ny og revolusjonerende anerkjennelse. Det har i det siste tiåret vært en bekymring innen f.eks. EU og i USA at økende forskningsinvesteringer og forbedret kvalitet på forskningen ikke uten videre lar seg avspeile direkte i form av økt innovasjon, hvis vi med innovasjon mener evnen til å utvikle nye produkter eller metoder som kan anvendes på viktige samfunnsproblemer og i industrien. Bakgrunnen for det økende behovet for fremskaffelse av ny og innovativ kunnskap er til dels at kritiske problemer for samfunnet (f.eks. et akutt og uforutsett miljøproblem) stadig blir mer komplekse, og dels at behovet for raskere og mer effektive innovasjonsprosesser i industrien fremmes av en stadig mer krevende internasjonal konkurransesituasjon. Det bør erkjennes at disse utfordringene er såpass store at de beste kreftene innen forsknings- og innovasjonssystemet må samarbeide for å løse dem. Ikke minst gjelder dette i små land med begrensede menneskelige resurser.

Totalt sett krever dette en solid og nøye planlagt og koordinert beredskap både når det gjelder grunnleggende kunnskap, organisasjon av offentlige og industrielle forskningsinstitusjoner og forskningssystemets generelle struktur.

Det er følgelig av avgjørende betydning at forholdene for forskningen legges til rette for et slikt samarbeid. Samtidig må vi avskaffe de skillene som hindrer integrering av grunnforskning, anvendelse av forskningsresultater og innovasjon. For å få dette til må vi for det første styrke den frie grunnforskningen som er initiert og styrt av forskerne selv - det er velkjent at de fleste store innovasjoner er tuftet på grunnforskningsresultater og gode grunnforskningsmiljøer. Samtidig må vi få til ordninger som styrker forskningen i næringslivet.

For det tredje - og som på lang sikt kanskje er det det aller viktigste: vi må fjerne kunstige og uproduktive skiller mellom universitetsforskningen, instituttforskningen og den industrielle forskningen og mellom fagdisiplinene. Dette kan bare gjøres dersom en opparbeider en gjensidig respekt, tillit og felles forståelse mellom disse miljøene. Det bør være unødvendig å legge til at det er vanskelig å få dette til i et sulteftret forskningssystem der den enkelte forsker må føre en innbitt kamp for å skaffe ressurser til det mest elementære utstyret til sin forskning.

Det er på denne bakgrunnen vi bør se den fremtidige organiseringen av forskningssystemet i Norge, og det er på denne bakgrunnen Norges forskningsråds organisasjon er av betydning. Vi har dermed ikke noe prinsipielt imot en deling av Forskningsrådet - dersom dette med sikkerhet kunne føre til en bedre og mer rasjonell og kostnadseffektiv organisering av forskningen og samtidig gi en bedre integrering av grunnforskningen og innovasjonssystemet på de betingelsene som er nevnt ovenfor. Når vi går inn for å videreutvikle dagens hovedmodell, er det altså med den begrunnelse at vi mener at en deling ikke vil fremme økt forståelse mellom de forskningsutførende enheter, at evnen til å se sammenhengen mellom de forskjellige samfunnsmessige aspektene ved forskningen vil gå tapt, at betingelsene for oppnå et forbedret innovasjonssystem lettere vil kunne tilrettelegges innenfor en organisatorisk enhet, og at det en delt løsning vil bli både dyr, komplisert og bremsende for innovasjonsprosessen.

Det skulle være unødvendig å si at de nye kravene uansett vil trekke store veksler på Norges forskningsråds evne til omstilling, også dersom regjeringen finner det mest hensiktsmessig å opprettholde dagens ordning med ett forskningsråd. Flere interne forbedringsprosesser er for øvrig allerede satt i gang i Forskningsrådet, i lys av anbefalingene gitt etter evalueringen av rådet.