Bruker tvang: John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet, vil tvinge forskere til å publisere i åpne tidsskrifter.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Bruker tvang: John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet, vil tvinge forskere til å publisere i åpne tidsskrifter. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Forskning:

Forskningsrådets nye plan er egnet til å påføre store skader

Forskningsrådet og regjeringen vil gi deg tilgang på all forskning - helt gratis. Det høres bra ut, men som vanlig lover revolusjonens ledere mer enn de kan holde.

Kommentar

Det høres unektelig ut som en gladnyhet: Gjennom norsk deltakelse i det europeiske prosjektet kjent som «Plan S» skal offentlig finansiert forskning, fra og med 2020, være åpent tilgjengelig for alle gjennom såkalte «Open Access»-tidsskrifter.

Tiden hvor bare de med økonomiske muskler kan lese og bruke ny forskning er derfor snart over. Om noen år vil alle forskere, ja, hele samfunnet, ha muligheten til å finne svar på både store og små spørsmål - uten betalingsmur. Endringen vil være banebrytende.

Av både praktiske og demokratiske årsaker nyter ideen om åpen publisering av forskning stor oppslutning. Men, som vi snart skal se: Vi har gode grunner til å mistenke at OA-revolusjonens ledere lover mer enn de kan holde.

Men først et par ord om alternativet. Motsatsen til det prisverdige målet om publisering i OA-tidsskrifter er de lukkede, som for eksempel Nature, Science, American Political Science Review, eller Quarterly Journal of Economics. Slike publikasjoner er svært anerkjente, og garanterer høy kvalitet på forskningen gjennom fagfellevurdering.

Men de koster også flesk. Norge betaler 350 millioner kroner i året over statsbudsjettet for at landets universiteteter, høgskoler og forskningsinstitutter skal abonnere på slike tidsskrifter. Tilgangen er gull verdt, men i praksis betyr det at vi ofte betaler mektige, kommersielle forlag for tilgang på forskning vi selv har finansiert. Du må ikke være samfunnsøkonom for å rynke på nesten av slike ordninger.

Derfor vil også forskningsminister Iselin Nybø (V) og Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen det nærmest monopolistiske systemet til livs. Med «Plan S» skal de, sammen med ti andre europeiske forskningsråd, påtvinge alle forskere som får offentlig finansiering å publisere artiklene sine i åpne tidsskrifter. Uten fri tilgang, ingen penger.

Skal vi tro dem vil det føre til at det raskt etableres alternativer til de lukkede tidsskriftene. Profetien lyder at disse vil holde en kvalitet som gjør det like attraktivt å publisere forskningen sin der, som andre steder. Ved bruk av tvang og samarbeid vil statlige aktører på denne måten gå seirende ut av krigen mot forlagene, og sikre at all forskning publiseres åpent.

Det er fullt mulig å se for seg at en slik strategi kunne fungert. Men bare hvis det står mektige aktører bak. Dessverre for Nybø og Røttingen er verken Tyskland, Kina, USA eller Danmark, for å nevne noen, med på Plan S. Det hele blir dermed litt som at Norges Fotballforbund tvang klubbene til å boikotte Champions Leauge for å få slutt på korrupsjonen i internasjonal fotball, med støtte fra en koalisjon av Eliteserien og noen få andre europeiske ligaer, uten en eneste av de store ligaene på laget.

Det er heller ikke bare strategien som framstår kritikkverdig. Forskningsrådet og regjeringen bør også svare på hvorfor de mener målet helliger midlet. Tvang er et dramatisk virkemiddel som trolig vil føre til en rekke uintenderte konsekvenser av både prinsipiell og praktisk karakter.

Som jusprofessor Hans Petter Graver har påpekt, kan obligatorisk publisering i OA-tidsskrifter bryte med forskernes akademiske frihet til å publisere hvor de vil. Videre kan også en rekke fagfelt bli tvunget til å publisere tidsskrifter med altfor dårlig kvalitet fordi det rett og slett ikke finnes gode alternativer.

Og selv om alternativene skulle dukke opp på sikt, hva skjer i mellomtida? En overhengende fare er at norsk forskning blir publisert steder med liten synlighet og lavere kvalitetskontroll. En annen er at forskere vil belønnes for høy produksjon framfor kvalitet, ettersom det skal mindre til å bli publisert i dårligere tidsskrifter.

Det er også mulig å se for seg at noen av landets beste forskere vil la være å søke på midler fra Forskningsrådet for å unngå tvangsbruken. Det er en oppskrift på svakere rekruttering av unge forskere, fordi det rett og slett ikke vil være penger nok til å ansette dem på prosjekter. Det er blant annet av den grunn nobelprisvinner Edvard Moser har karakterisert Plan S som destruktivt norsk toppforskning.

Og apropos unge forskere: Hvis offentlig finansiert forskning ikke lenger kan publiseres i anerkjente tidsskrifter, vil norske universiteter miste tiltrekningskraft på internasjonale talenter. Det er også grunn til å frykte at internasjonale aktører vil la være å samarbeide med norske forskere hvis de må publisere i ukjente OA-tidsskrifter.

På sikt er det tenkelig at Nybø og Røttingen får på plass et system som vil fungere og holde akseptabel kvalitet, men uavhengig av utfall er det oppsiktsvekkende at «Plan S» ble vedtatt og underskrevet uten noen form for høringsrunde eller større politisk debatt. Innvendingene i etterkant ser ut til å være såpass alvorlige og tungtveiende at løpet bør gås opp på nytt.