Forskningstelling

FORSKNING: Hovedproblemet i norsk forskningspolitikk er sløv tenkning fra forskernes side. Debatten om tellekantsystemet er et eksempel. Vår kronikk (2. oktober) om «planøkonomisk» styring av norsk forskning var ikke rettet mot Kunnskapsdepartementet, slik Andreas Føllesdal (16.oktober) antar, men mot en del ledende forskere som tenker på denne måten. De tenker mål/middel-logikk innenfor et begrenset perspektiv og neglisjerer uheldige bivirkninger.

Det er vitenskapens og ikke departements ansvar å utvikle en god og differensiert forståelse av hvordan forskningssystemet fungerer, og å sørge for at den blir lagt til grunn for politikken. At departementet ser det som sin oppgave «å styre forskningen i retningen av samfunnets behov for problemløsninger» er helt naturlig, bare man innser at «problemløsning» er en langsiktig oppgave, som også omfatter evnen til å forstå problemene. Det siste er vitenskapens oppgave, og det er her dens ledere og talspersoner ofte svikter. De opptrer som administratorer av departementalt-politisk formulerte retningslinjer og ikke som selvstendige aktører i utformingen av forskningspolitikk, og de viser forbløffende mangel på kritisk tenkning.

«Tellekantene» er en statistikk over forskningspublisering. Debatten har dreid seg både om konkret bruk av statistikken og om hvordan dens kategorier og definisjoner virker på hele tenkemåten omkring forskning. Føllesdal tenker tydeligvis på den regnemodellen i departementet som fordeler noen få prosent av forskningsmidlene. I budsjettforslaget for 2008 vant Universitet i Oslo således noen få millioner på bekostning av andre universiteter.

Det viktige temaet er ikke denne marginale omfordelingen av ressurser, men det som skjer når tellekant-tankegangen internaliseres og preger forskernes atferd på alle plan. I utgangspunktet hersket bred enighet om at tellekanter for all del ikke måtte brukes som mål («indikasjon») på vitenskapelig kvalitet ved vurdering av fakulteter, institutter, eller – verst av alt – enkeltpersoner. De som gikk inn for tellekantene med dette forbeholdet, nøyer seg i dag med å toe sine hender. De virker ikke engang interessert i en debatt om de uønskede bivirkningene, som vi pekte på i vår kronikk.

Det finnes ikke noe enkelt alternativ til tellekantene. Vi har nettopp advart mot å erstatte vanskelige og usikre kvalitetsvurderinger med besnærende regneøvelser. Heller en uryddig, men dyptpløyende debatt om vitenskap enn en mekanisk metode med mange slags alvorlige bivirkninger. Noe kan og bør gjøres for å motarbeide lettvint måling av vitenskapelig kvalitet innenfor institusjonene. Her har for eksempel ledelsen ved Universitet i Oslo et stort ansvar.