POLARISERT: - Den politiske kulturens merkesteiner er flyttet til høyre de siste 30 årene. Resultatet er at det offentlige ordskiftet er blitt mer polarisert, mellom to leire som kjemper for å utdefinere den andre fra det moralske fellesskapet. I dag viser dette seg ved at offentlige samtaler ofte tar form av legitimitetskamper, skriver artikkelforfatteren. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
POLARISERT: - Den politiske kulturens merkesteiner er flyttet til høyre de siste 30 årene. Resultatet er at det offentlige ordskiftet er blitt mer polarisert, mellom to leire som kjemper for å utdefinere den andre fra det moralske fellesskapet. I dag viser dette seg ved at offentlige samtaler ofte tar form av legitimitetskamper, skriver artikkelforfatteren. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Forskyvninger i det politiske landskapet

Hva var det som skjedde, var det noe som brast? Solbergregjeringen skiftet ikke justisminister uten spetakkel. Men bråket kan også innevarsle et skifte i vår politiske kultur.

Meninger

Sylvi Listhaug er kommunikasjonsrådgiver og ekspert på å provosere. Etter litt frem og tilbake sier de fleste i ettertid at den siste provokasjonen gikk for langt, men etterspillet har vist lite anger og den skjebnesvarngre facebookoppdateringen skilte seg mest fra de foregående med dårlig timing.

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Et sterkt hat mot Arbeiderpartiet har fått rot i deler av norsk offentlighet. Når Listhaug fremstiller Arbeiderpartiet som fiender av Norge, vet hun naturligvis at hun spiller på sirkulasjon av ondsinnete rykter og nedsettende personkarakteristikker av Støre.

Da regjeringssjefen erklærte at hun ville stille kabinettspørsmål for å redde justisministeren krysset hun en grense. En ting er å tåle aggressiv populisme i egne rekker, noe annet er å forsvare det med selve regjeringsprosjektet som innsats.

Dette betyr naturligvis ikke at all politikk skal foregå pent og pyntelig, men det går en grense. En grense går ved å omtale meningsmotstandere som om de ikke er legitime motstandere, som fiender. Denne formen for kommunikasjon handler ikke først og fremst om innholdet i det som blir sagt, det er en måte å flytte merkesteinene i den politiske kulturen.

All politikk hviler på en underliggende forståelse av hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Vi tenker tradisjonelt at høyre- og venstresiden har sine grenser, for anledningen kan vi kalle det kommunisme og fascisme. Innenfor disse merkesteinene foregår de legitime meningsutvekslinger. Listhaug har gjennom hele sitt virke bedrevet kommunikasjon for å innsnevre grensen for det legitime for den såkalte venstresiden. Det er et forsøk på gjøre meningsmotstandere fra Arbeiderpartiet mindre brysomme, uten å diskutere sak, men gjennom å gjøre dem spedalske og smittsomme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke riktig som Rossavik påstår i Aftenposten, at Støre er «like ille» som Listhaug når han sier hun bevisst spiller på hatet mot Arbeiderpartiet. Støre er upresis, men Listhaug vet hva hun driver med. Og nå varsler Arbeiderpartiet at de vil snakke mer om 22/7. Det betyr at de går til kamp om plasseringen av merkesteinene. Og det var de kanskje nødt til, hvis man ser på endringene i det politiske landskapet de siste 30 årene.

Den vestlige sivilisasjon var i sjokk etter andre verdenskrig. En ting var Tysklands krigerske innsats og manglende vilje til å erkjenne sitt nederlag. Langsomt gikk det opp for vesten hvor dyptgripende grusomheter nazistene hadde begått. Sovjeterne hadde vært våre allierte, det dempet nok bildet av Stalins terror. Nazistene etterlot et sjokk og alt som kunne forbindes med dem ble tabu.

Bak alle andre spørsmål hviler problemet: hvordan hindre at Holocaust gjentar seg?

Vestlige konstitusjoner ble polstret mot autoritære krefter. FN ble opprettet med menneskerettighetserklæringen som rettesnor. I den politiske kulturen ble det nedfelt merkesteiner for det som absolutt ikke kunne sies: antisemittiske, rasistiske og fascistiske ytringer. Den som gikk over grensen ble politisk død.

Mange representanter for Fremskrittspartiet tøyer disse grensene. De uttrykker seg generaliserende og nedsettende om folkegrupper, men passer på å ikke gå over grensen (selv om det tåles veldig mye på egne facebooksider). Det samme kan man ikke si om Peder «Fjordmann» Jensen. Fjordmann var inspirasjon for barnemorderen og terroristen 22/7. Han snakker villig vekk om muslimer som gruppe, deres etniske fellesskap og kulturelle særtrekk som mindreverdige. Han stopper bare så vidt før han anbefaler væpnet kamp og krig mot muslimer.

Journalisten Simen Sætre er inne på det samme i sin diskusjon om Fjordmann. Der trekker han fram en modell kalt «Hallins sfærer». Hallin skjelner mellom sfærer av legitimitet. Det finnes tre slike sfærer sier han. Innerst finner vi de synpunkter «alle er enige om». Utenfor denne sirkelen finner vi synspunkter som ikke har hegemoni men som aksepteres som legitime. Ytterst har vi de synspunkter som regnes som illegitime. Sfærene til Hallin rammer inn Jensens offentlige karriere og gir mening som modell for den politiske kulturen sånn den ble beskrevet over.

Den verdensberømte Jostein Gaarder fikk merke de harde konsekvensene. Han ble politisk død da han trådte feil i sine uttalelser om jøder og Israel etter en av sistnevntes bombinger av palestinerne. Dermed skulle man kanskje forvente at Fjordmanns assosiasjon til faktisk terror og hans måte å snakke om grupper skulle garantere ham den sikre politiske død også. Det skjedde ikke. I stedet ble han tatt frem i offentligheten, fikk landets beste kronikkplass (Aftenposten) og stipend fra Fritt Ord.

Angsten for Holocaust har lenge skapt de moralske rammer for offentlig samtale, men disse rammer har blitt gradvis svekket. Gradvis har angsten sluppet taket i deler av offentligheten. Mange har dessuten tenkt at man kan hindre at 22/7 gjentar seg ved å tenke motsatt, ved at det slippes opp for patruljering av moralske grenser med uttrykkene fascisme og rasisme. Var ikke terroristen raseri delvis fundert på innestengt følelse av undertrykthet i internettets ekkokamre?

Men hva da med det aller største spørsmålet? Hvordan skal vi være sikre på at Holocaust ikke gjentar seg, når merkesteinene er flyttet eller fjernet? Dette gir de som ser minnearbeidet som den eneste garanti mot Gjentagelsen panikk.

Mye ville vært vunnet i det offentlige ordskiftet hvis denne panikken ble respektert på andre siden av det politiske spekteret.

Ifølge «Godwins lov» er det bare et tidsspørsmål for noen «hitler» hverandre i en politisk debatt. Å hitle en debatt, innebærer at man sammenstiller det en person sier, med egenskaper knyttet til nazistene. Man kan hevde at motparten har felles synspunkter med nazistene, eller man kan mene at vedkommendes synspunkt kan føre til at man havner i det samme tankemønsteret de hadde. Det er ofte fristende å sammenligne meningsmotstandere med det verst tenkelige, det er en effektiv måte å få rett. Hitiling skaper sinne og frustrasjon hos motparten. Dette sinnet forteller at man på en effektiv måte har blitt diskvalifisert. Man føler seg urettmessig hindret. I realiteten blir samtalen ødelagt av hitling, men det som er interessant i denne sammenhengen, er hvordan alt som forbindes med nazisme representerer et moralsk nullpunkt som stanser enhver (fornuftig) meningsutveksling.

I dag er det å hitle kommet i miskreditt samtidig som det å uttrykke synspunkter som tidligere ble assosiert med det ytterste mørke kan sies. Det vi kaller rasisme, fascisme og antisemittisme er uakseptable i det politiske ordskiftet, men det å la norske interesser komme først er ikke moralsk forkastelig, slik det kunne fremstå i mange sammenhenger. Rasisme og fascisme er ord som ikke bare har et konkret meningsinnhold, det er også markører for det som ikke kan sies og menes innenfor Hallins sfære av legitim uenighet.

Ragnar Næss har skrevet en tankevekkende artikkel om historien bak ordet ”rasisme”. Der viser han hvordan meningsinnholdet i ordet har endret seg fra 1800-talllet til i dag. Etter andre verdenskrig ble rasisme forstått knyttet til biologiske egenskaper. I dag er det akseptabelt å snakke nedsettende om kulturelle egenskaper. Uavhengig om resultatet er at man utestenger visse folkegrupper eller ikke, regnes det ikke som rasistisk i den politiske kulturen, på den måten at man blir politisk død, om man omtaler folkegrupper generelt nedsettende, dersom man henviser til kulturelle trekk. Næss viser at ordet rasisme i sin opprinnelse viste til kulturelle egenskaper, og ikke biologi. Men dette forteller oss at ordet rasisme er blitt en markør der meningsinnholdet kan forandres. Det er fortsatt umulig å være rasist, men man kan i dag snakke om antirasisme som noe negativt mens innholdet i ordet er forandret.

På motsatt hold representerer snillisme og politisk korrekthet er en ny grensedragning mot venstre. Der man tidligere meldte seg ut av det politiske fellesskapet ved å kalle seg kommunist medførte anti-snillismen til at man på den såkalte venstresiden er blitt livredde for å være politisk korrekte. Når bruken av merkaleppene endres, endres hele det politiske landskapet.

Det er vanskelig å angi en begynnelse på denne prosessen, kanskje startet det med murens fall, eller med spalten til Espolin Johnsen i kundebladet til flyselskapet Braaten SAFE om antisnillisme på 80-tallet? Pussig nok var det Arbeiderpartipolitikeren Rune Gerhardsen som i første rekke folkeliggjorde uttrykket «snillisme». I en analytisk sett nokså springende bok lanserte han med sterk patos uttrykket for et større publikum. Å være snillist ble et skjellsord, selv om innholdet var uklart beskrevet. I realiteten kom det til å bli identifisert med bestemte politiske posisjoner som var knyttet til venstresiden, egentlig mest SV. Gerhardsen var i sin bok mest opptatt av sosialhjelp, kriminalpolitikk og innvandringspolitikk. Hans bok leverte ord til en prosess som førte til at noen synspunkter ble politisk sett illegitime.

Muren falt i alle fall, og etter det var det mye som endret seg. Balansen i den politiske kulturen ble forskjøvet, høyresiden erklærte seg som (historiens) seierherrer. Dette fremsto svært ulogisk. De hadde vunnet, til tross for at kun en ubetydelig brøkdel av venstresiden så på østblokken som venner eller forbilder. Det vet jeg, for jeg tilhørte en annen ubetydelig brøkdel av ytterste venstreside på denne tiden, og vi var opptatt av det vi oppfattet som frigjøringen av østblokklandene. Vi reiste til Berlin og Praha for å oppleve det på våre egne kropper. Ikke så rart, syntes vi, for vi hadde jo demonstrert mot Sovjetunionens imperialisme tre-fire ganger årlig. Det var sjelden vi så noen fra Unge Høyre i disse demonstrasjonene, men nå var altså de seierherrene. Og vi var taperne.

90-tallet var preget av Fremskrittspartiet, både politisk og ideologisk. FrP utfordret det politiske etablissementet med deres tatt-for-gittheter. Deres bidrag var en sammensetning av mer ytterliggående liberalisme, antielitisme og sjokkerende nedsettende uttalelser om grupper tidligere kjent som «ressurssvake». Noen i partiet næret reelt rasistiske tanker, andre flørtet direkte med fascistisk tankegods, enkelte holdt seg med nettverk som faktisk kalte seg nynazister. Og partiet har nok alltid sørget for å skaffe seg stemmene til disse segmentene av befolkningen, ved å utporsjonere sjokkerende tvetydigheter med jevne mellomrom. Partiet gikk også lenger enn de andre i å være strenge mot innvandrere. Men var de rasister og fascister?

Det var i alle fall merkelappene de stadig ble konfrontert med. Snart viste det seg at slik stempling ikke virket diskvalifiserende. Snarere tvert i mot, kanskje. Man kunne merke at de oppsøkte rollen som skyteskive for den slags karakteristikker. Rasismeanklagene hadde mistet sin kraft.

Etter millenniumskiftet kunne man kanskje merke at det også ble stilt spørsmål om hva som «egentlig» er rasisme. Rasisme var jo etter andre verdenskrig definert som forskjellsbehandling på grunnlag av biologiske skiller. Og i Fremskrittspartiet unngikk man nesten konsekvent å uttrykke seg slik. Man pekte på kulturelle skiller i sine begrunnelser og karakteristikker. Motposisjonen mot rasismeanklagene samlet momentum og i visse kretser ble det å være «antirasist» et delegitimerende uttrykk.

Den politiske offentligheten ble altså etter hvert rammet inn av litt andre ikke-legitime posisjoner. Den biologisk rasistiske og den snillistiske/politisk korrekte. For den som ønsket å bli hørt var det helt nødvendig å manøvrere klar av disse posisjonene. Den som kunne klassifiseres som det ene eller det andre var uten stemme, uten politisk tyngde. Denne tilstanden ble imidlertid noe forskjøvet etter år 2000.

Det fant sted en større aksept av ytringer som tidligere var klassifisert som rasistiske og fascistiske. Åpningen i den politiske kulturen ble imidlertid ikke ledsaget av takknemlighet for å bli tatt inn i varmen, snarere tvert i mot. De nye stemmene som kom til orde, ikke minst takket være folk på venstresiden som unnlot å «trekke rasismekortet». De nye stemmene tok dette ordet med voldsomt raseri og indignasjon. De politiske synspunkter og raseriet kom til syne på de da nye digitale arenaene i avisenes kommentarfelter og i de sosiale medier, spesielt Facebook og Twitter. (En kime til denne utviklingen hadde vi tidligere sett i meningsmålinger på fjernsynets debattprogrammer.)

Resultatet var et politisk landskap forskjøvet mot høyre og med et betydelig skarpere debattklima. Og denne bevegelsen fortsatte med uforminsket styrke etter 22/7 2011. Som Simen Sætre kommenterte hadde Fjordmann gått fra å være politisk urørlig til å bli akseptert som en del av den politiske offentlighet. Sætre hevdet som nevnt at Fjordmann hadde kommet inn fra kulden, han var blitt anerkjent som en person med legitime synspunkter. Han representerte ikke det store politiske konsensus, men en man kan være uenig med.

Hvis Sætre og mange andre kommentatorer har rett, i at det politiske landskapet beveget seg videre mot høyre etter 22/7 2011, forteller det at den politiske kulturen, til tross for å være en vanskelig håndgripelig størrelse, flytter seg med en egentyngde som selv ikke den ufattelige terroren utført av Breivik kunne stoppe.

Mer åpenhet og mer demokrati var det offisielle svaret på terroren 22/7. I praksis ble det ikke strengere grensekontroll mot de tradisjonelle markørene for det illegitime. Tvert om, det innebar at synspunkter som tidligere var illegitime ble inkludert i sfæren av legitim uenighet. Dette var likevel fortsettelsen på en bevegelse som i Norge startet med en spalte i et blad i stolryggen foran på et flyselskap som ikke lenger eksisterer og fortsatte med Rune Gerhardsen og Fremskrittspartiet.

Landskapet forskyves og retningen er ikke til å ta feil av. Den politiske kulturens merkesteiner er flyttet til høyre de siste 30 årene. Resultatet er at det offentlige ordskiftet er blitt mer polarisert, mellom to leire som kjemper for å utdefinere den andre fra det moralske fellesskapet. I dag viser dette seg ved at offentlige samtaler ofte tar form av legitimitetskamper.

Man spør seg for tiden, om hvor hatet mot Arbeiderpartiet kommer fra. Jeg tror det henger sammen med pendelutsvinget etter oppløsningen av rasisme som grensemarkør på høyresiden. Dette er ikke logisk. Arbeiderpartiet har i manns minne vært et styringsparti mer enn noe ideologisk parti. Raseriet inngår i et symbolsk landskap. De som ønsker en mer saklig offentlighet kan med hell ta inn over seg at det politiske landskapet forskyves og at dette ikke finner sted uten strid. Og det kommer til å bli verre hvis Arbeiderpartiet skal ta opp kampen om 22/7 igjen.

Listhaugs kommunikasjon er spesialtilpasset slik legitimitetskamp. Hun og partiet hennes lar tilsynelatende ikke realpolitiske hensyn spille inn, de kan misrepresentere sine meningsmotstandere uten å rødme. Grunnen må være at det kommunikasjonsfaglig sett er mer effektivt å flytte på merkesteiner enn å inngå i «kjedelig» debatt som Solberg sier hun liker. Men hvis Solberg ønsker seg flere kjedelige debatter, bør hun sørge for at Arbeiderpartiet ikke hele tiden må slåss for sin legitimitet.