Daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen vakte oppsikt 1. desember 2008 da han åpnet for å diskutere utdeling av heroin. Dagbladet hadde på forhånd løftet fram elendighetstilstandene til langtkomne stoffbrukere og konfrontert Hanssen direkte med spørsmål om han kan fortsette i det samme sporet.

Hanssen tok Dagbladets oppfordring og innledet med utspillet, for å skape politisk handlingsrom til å vurdere alle forslag likeverdig. Deretter sprøytet han flere titalls ferske millioner inn i rusomsorgen og nedsatte Stoltenberg-utvalget, for en fullstendig gjennomgang, av kompetente samfunnspersoner med ulike ståsteder i narkotikapolitikken.

«Det er ikke en slik debatt vi trenger. Det er en fallitterklæring, et signal om å gi mennesker opp!» Slik lød motreaksjonene i et forsøk på å snevre igjen debatten innledningsvis. Det var åpenbart vanskelig for mange å ta til seg forslaget om utdeling av heroin. Men hvorfor det?

Ikke fordi evalueringsrapportene fra andre land var få eller negative. Ikke fordi det var dyrt og lite hensiktsmessig. Ikke fordi de var motstandere av medisiner til heroinavhengige som sådan. Nei, motstanden skyldtes alene at heroinutdeling framstår som det ytterste eksempel på at nulltoleransen har spilt fallitt.