Forslagene for fornyelse av skolen bærer preg av at elevene vokser opp i en urolig tid.

Men hva må ut?

Kommentar

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har hentet moppen og bøtta. Det er duket for vårrengjøring i norske læreplaner. Noe kan få en mer prominent plass på peishylla, annet havner i eskene som skal ut i garasjen. Røe Isaksen har allerede varslet hva som er i vente når stortingsmeldingen om fornyelse i skolen legges fram fredag: Nye, tverrfaglige temaer skal inn i opplæringen. De forskjellige fagene skal få færre og større kompetansemål.

De tverrfaglige temaene er «demokrati og medborgerskap», «bærekraftig utvikling» og «folkehelse og livsmestring». Valget av slike temaer vitner om at de som legger opp hva elevene skal lære, har i mente at de vokser opp i en urolig tid. Det er et drag av bevisstgjøring og beredskap over disse planene, av et ønske om å demme opp for uheldige tendenser det er vanskelig for storsamfunnet å få bukt med.

Da statsråden la fram hovedforslagene i stortingsmeldingen i går, nevnte han hvordan kunnskaper i samfunnsfag og historie kan gjøre det lettere å kjenne igjen urovekkende tegn i tiden. Når flere former for ekstremisme er på frammarsj og det settes spørsmålstegn ved sentrale demokratiske prinsipper, i Europa og i andre deler av verden, kan det å kjenne til grunnsteinene i demokratiet, hjelpe unge elever å stå imot påfuglbrusende populisme. Bevissthet om bærekraft kan også ruste elevene for å ta ansvar for langsiktige utfordringer.

Prioriteringen av livsmestring og helse er en annen metode for å forberede elevene på voksenlivet. Den norske enhetsskolen har alltid hatt som mål å jevne ut sosiale forskjeller, og aldri lykkes.

Fremdeles er høyden på bokhyllene i barndomshjemmet og antallet utdannelsesår foreldrene har bak seg styrende for hvordan det går med barna. Mange havner bakerst i samfunnskøene fordi de savner en type kompetanse som ofte går i taus arv. De velges vekk i konkurransen om jobber og leiligheter fordi de ikke kjenner godt nok til kodene for presentasjon av seg selv, til ritualer og formaliteter. Med lav utdannelse øker sjansen for å streve med overvekt og usunt kosthold.

Ved å prioritere som de gjør, virker det som om departementet vil motvirke kreftene som skyver også veldig unge mennesker ut i randsonene, og bygge ned tersklene inn i arbeidslivet som har å gjøre med kunnskapsløshet og fremmedgjøring. Moderne voksenliv er intrikate greier, som krever mange former for kompetanse. Med å gjøre dette til en integrert del av skolegangen, kan elevene få en større fortrolighet med samfunnet. Fornyelsen er også en forankring. Dette er tiltalende grep.

Hva angår prioriteringen innenfor fagene, er det et ekko av Ludvigsen-utvalgets konklusjoner fra i fjor når kunnskapsministeren snakker om at flere og flere kompetansemål har kommet inn på læreplanene, mens ingenting har gått ut. Eleven må stå i en anstrengt spagat over enorme felt, der kjennskapen til de forskjellige delene av faget blir overfladisk.

En debatt om innholdet i skolen vil ofte stå mellom kunnskapsrike ildsjeler, der alle vil ha gode argumenter for hvorfor akkurat deres flik av fag er viktig. Men det kan gå ut over elevenes tid og armslag til å gå inn i stoffet og få en dypere forståelse for hva de lærer. Det svulmende samfunnsfaget på ungdomstrinnet er en overfylt sekk der nesten alle de viktige, historiske bevegelsene i løpet av de siste 150 åra er stappet inn. Dette faget er overmodent for luking.

«Decluttering» har vært et summende stikkord det siste året, inspirert av ryddeeksperter som Marie Kondo: Glødende forkynnere av utvelgelsens evangelium, faste i troen på at færre ting skaper større lykke. Nå har visst samme iver nådd regjeringskontorene. Samtidig er kostnadene ukjente. Statsråden har så langt snakket mer om hva som kommer inn, enn hva som går ut. Når signalene er positive, har det også å gjøre med at ingen ennå har måttet ofre sine hjertebarn.

Ingen vet ennå hvor mye dannelse som må vike for utdannelsen. Det er først når dette blir kjent, at en grundigere vurdering vil bli mulig. Så langt virker prioriteringene fornuftige og framsynte. De kan gjøre elevenes verktøykasse for voksentilværelsen litt mer komplett.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook