Forsnakkelser

Sterk, men litt uforløst om betent mor/datter-forhold.

BOK: «Forsnakkelser» er ingen tradisjonell roman. Den har karakter av bekjennelse og terapi. I formen likner den en talking cure. Jeg-personen er en ung kvinne med et betent forhold til sin mor, så betent at hun er blitt psykisk syk av det.

Hun er suidal, en vanlig måte å straffe seg selv på når man ubevisst vil andre til livs - i dette tilfelle moren. Jeg-personen går så langt at hun rykker inn en dødsannonse over moren. Det negative forholdet skyldes ikke minst at jeg-personen i tidlig alder følte at moren foretrakk broren framfor henne.

Ensom sjel

Romanen likner en psykiatrisk case story, der den lidende fører sin egen sykejournal. Hun er ikke verre enn at hun kan passe sitt eget arbeid (i en Rema-butikk) samtidig som hun går i behandling. Hennes samtaler med psykologen utgjør en betydelig del av teksten, som i hovedsak er komponert etter assosiasjonsprinsippet.

Ved siden av psykologen er kameraten Frederik en viktig hjelpemann. Men i det store og hele er jeg-personen en ensom sjel, fange som hun er av sine forvrengte fantasier. Romanen gir et godt bilde av en forpint sjel som søker å få bukt med sine tvangsforestillinger ved å italesette dem. Helt i tråd med de psykiske tilstander som tematiseres er teksten preget av en rekke gjentakelser på ulike nivåer. I tillegg tjener en rekke referanser til Bibelen som fortolkningsraster.

Minnene

«Forsnakkelser» er en av disse bøkene som det ikke uten videre er lett å ta stilling til. Ribe har åpenbare talenter, hun har noe på hjertet, og hun har mot til å formulere seg annerledes.

På den annen side er det mange passasjer som virker oppstyltede og uforløste. Det gjelder især de avsnittene der jeg-fortelleren hengir seg til allmenne refleksjoner over liv og skrift.

Forlaget burde nok ha gått et par runder til med manuskriptet før den endelige utgivelsen. Da kunne vi ha blitt spart for utsagn som dette: «Det umiddelbare, tenker jeg, det er det jeg vil uttrykke, en slags samtidighet av det ennå uutsagte, av gjentatte. utsatte kortvarige setninger, av uopphørlige ord midt i fortsettelsen...»

For Ribe er best når hun holder seg til det konkrete, til minnene som strømmer på, til de dagligdagse hendelsene som setter den sterke sykdomshistorien i relieff, til den kamp som jeg-fortelleren fører for å overvinne traumene og vinne fotfeste i livet.