Forsøk på å flerre opp fløyelen

Dine hender er fulle av blomster, hvem var det du tenkte å gi dem til? Jeg er tretten år, jeg står i Tana kirke en tirsdag ettermiddag i den røde kordrakten, inneklemt mellom de andre rødkledte jentene, det er første gang hele koret synger sammen, vi står i trappa opp til alteret. Dirigenten løfter hånda og kniper fingrene sammen i en spiss, det blir stille, helt stille i den sotre kirka, og så begynner det.

Hanne Ørstadvik

Vinduet har fått ny redaksjon som åpner med et nummet viet Familien, Vagant har fått ny redaksjon og hadde sist et rent guttenummer med Bekjennelser. Tarjei Vesaas' debutpris har de siste årene gått til forfattere som har utforsket relasjonen barn-foreldre i sin litteratur: Lars Ramslie (98), Steinar Opstad (97) og Tore Renberg (96). Hvordan skal dette leses? Også Gro Dahle, Jon Fosse og Per Petterson, som debuterte på åtteitallet, utgir tekster hvor foreldre- barn- og familierelasjoner er sentrale. Hva betyr det at så mange gode tekster samtidig beveger seg innafor en beslekta tematikk? Det behøver ikke bety noe, familien er bare ett av mange mulige filtre som kan settes på lesningen. Det behøver altså ikke bety noe, med mindre vi mener at det skal bety noe, med mindre det sier noe som vi mener skal bli sagt.

*

Og det er akkurat her jeg merker at det går en grense mellom før og nå. Det å si at noe skal bli sagt, er å gå over den grensen. For lenge har det vært korrekt, som forfatter, å si: Jeg har ikke noe å si. Jeg utforsker språket. jeg er opptatt av form. Hva det handler om er helt ubetydelig.

Jeg hadde aldri skrevet hvis ikke det var for at utforskningen av språket henger sammen med utforskningen av meningen, hvis ikke det å skrive var en erkjennelsesprosess. Det er det som er magien. Jeg har skrevet tre romaner, hvorav den tredje, Kjærlighet, gjerne blir innlemmet i oppramsingen av Ny Familielitteratur. Jeg holder nå på med en fjerde roman, som blant annet også sitter fast i det tette familieklisteret. Er jeg da en sentimental familieidiot, eller er jeg en forfatter som skriver litteratur? For meg er det et snerpete, kjedelig og uinteresant spørsmål. Spør heller hvorfor foreldre-barn-realsjonen er så spennende som litterært åsted.

*

Du blir det du sier, sa pappa. Derfor måtte jeg ikke si at jeg var dum, for da ble jeg dum. Og så sa jeg ikke at jeg var dum, selv om jeg ofte følte meg uendelig, ubeskrivelig dum. Og stygg, og alene. Du må ikke rope på Nordlyset, for da kommer det og gjør deg til is, sa de andre ungene i gata. Også sto Nordlyset der oppe på himmelen så jeg knapt kunne åpne munnen når jeg gikk hjem om kvelden, for tenk om det misforsto, og trodde jeg ropte til det når jeg egentlig bare prata høyt med meg selv. Sånn blir språket elektriske knapper inni oss som utløser eksplosjoner når de blir trykka på. Når vi leser, når vi snakker, når vi lytter. Og så skal det ikke handle om noe, og så har vi ikke noe å si? Som om ikke Beckett sa noe om noe? Dersom det har skjedd et klimaskifte i «litteraturen», så består det i en åpning mot OGSÅ å snakke tenatikk, en åpning for å ta litteraturen inn i samtalene OM.

*

Og hva er det så disse bøkene sier Om foreldre og barn, hva er det de viser av familien? Det viktige hos de nevnte forfatterne er overhodet ikke spørsmålet om familie i betydningen: biologiske foreldre, skilsmisseproblematikk og nye samlivsformer. Det de gjør er å holde fram det komplekse i de forpliktende relasjonene, makt og avmakt, avhengighet og sårbarhet. For meg har det sentrale blant annet vært å forsøke å flerre opp den språklig ofte fløyelsbelagte relasjonen mellom foreldre og barn og vise fram hvilket tyranni som kan ligge under, fordekt i et språk som bare den voksne behersker. Barnet er totalt avhengig og avmektig, fordi barnet ikke kan relativisere. For barnet finnes det ikke noe alternativ. Hvis du kan reise deg og gå, så vil det aldri bli ordentlig farlig, og hvis noe farlig allikevel skjer, så er det klart og entydig ille. Men for barnet finnes det ingen alternativ situasjon, barnet kan ikke reise seg og gå. Barnet har ingen gode argumenter for det har ikke

språk for sin situasjon hvis ingen har satt seg på huk ved siden av det og vært med på å gi dets erfaringer gyldighet. Ansvaret og avhengigheten blir ikke borte når du smeller igjen døra og går og setter deg på café. Derfor er barn-foreldre-forholdet spennende for meg som forfatter, fordi relasjonene er varige, sammensatte og forpliktende. Alt som skjer har konsekvenser.

*

Det var det vakreste i verden: Hallelujakoret, flerstemt, i Tana kirke, en tirsdag i september, 1982. Men hvor var pappa, og hvor var mamma? Hvorfor hadde de ikke kommet for å høre på meg, sånn de hadde sagt? Og hvor var brødrene mine, hvor var hunden? Graven var tom, alt var borte. Og så står du der med hendene fulle av blomster, og har ingen å gi dem til. Jeg gikk inn på rommet mitt og tok av meg den røde kjolen, jeg bretta den sammen og tenkte at jeg aldri skulle gå i kirke mer, at sangen var vakker, men den betydde ingen ting, jeg prøvde å tenke på hva som betydde noe, om noe betydde noe, om jeg betydde noe, kanskje var jeg ingenting. Her begynner teksten.